Språk er makt

Hører til bank

Det er lett å spare, men det er vanskelig å investere, heter det.

Jarle Oppedal Leder for faktaavdelingen , 02.03.2009 08:03 Også publisert i Forbrukerrapporten januar 2009

Det er sant. Kanskje mer sant enn det som slår en ved første tanke.

Å spare handler prinsipielt om å bruke mindre enn man tjener eller har. Investeringen er neste ledd. Nemlig å plassere de oppsparte pengene på en måte som gjør at de gir avkastning – slik at man tjener på dem igjen.

I forbrukerverdenen har vi tradisjonelt skilt mellom det å tjene pengene og det å bruke dem. Rettighetsregimene er forskjellige slik at om du jobber i butikk, er det en annen krangel du har med eieren om du ikke får lønna, enn om varen du kjøper i butikken ikke virker. Selv om eieren kan være ansvarlig i begge tilfeller.

Investeringen har tradisjonelt havnet midt i mellom. Erkjennelsen av at investering er risikofylt har vært såpass fundamental at man stort sett ikke har synes synd på dem som gikk på en smell heller.

De siste 20 – 30 årene er vi blitt mer åpne for å investere – vi vil tjene på sparepengene. Da kan du «kjøpe» aksjefond eller andre «spareprodukter». Og selgerne heter rådgivere.

Nå har det gått så galt for bankrådgiverne at Kredittilsynet har bedt dem slutte å kalle seg akkurat det, og heller kalle seg det de er – selgere.

Men hva selger de? Det kalles spareprodukter og består av alt fra vanlig bankinnskudd, via aksjefondsandeler, til sammensatt pensjonssparing eller såkalte strukturerte spareprodukter som innholder litt av hvert – til og med lån.

Ordet produkt minner om forbruk og impliserer underforstått forbrukerrettigheter. Du kjøper noe, det skal virke. Det nærmeste du kommer dette investeringsuniverset, er bankinnskudd. Det er en avtale som, i alle praktiske formål, virker etter intensjonen.

Men å kalle det et produkt er i beste fall fantasiløst. Hva er produktet? Noen har lånt penger av meg. Som investering regnes det som dårlig fordi avkastningen er lav.

For ordet investering indikerer risiko og avkastning. I den andre enden av skalaen gir banken deg lån for at du skal investere lånet via dem. Eller du låner for å kunne øke avkastningen på investeringen. Banken tjener på lånet, på å sette sammen investeringspakken og ofte på å forvalte pengene. Du har lånt penger for å spekulere. Du ønsker å tjene penger. Det er ikke et produkt – det er spekulasjon. Forbrukerne må ta tilbake språket.

Hva ville du tenkt om bilselgeren kalte bilen en tjeneste og bilkostnadene avkastning?