Lån er den nye maten

Gjeld og overvekt er to temaer som diskuteres og ikke minst problematiseres for tiden. Både antallet overvektige og antallet med gjeldsproblem ønskes ned. Men i begge tilfeller er både problemdefinisjonen og problemets størrelse uklare.

Jarle Oppedal Leder for faktaavdelingen , 02.03.2009 12:31 Også publisert i Forbrukerrapporten september 2008

Jeg er en av disse som har stålkontroll på min egen økonomi. Jeg har da også jobbet noen år med revisjon og regnskap, og tingene henger kanskje sammen. Jeg er ikke en av de som ligger an til gjeldsproblem, selv om omstendighetene kan rotte seg sammen mot meg også.

Jeg er også overvektig, og kan ikke på noen måte påberope meg kontroll over matinntaket. Det er ikke ytre omstendigheter som er skyld i overvekten, det er jeg som ikke gjør de riktige tingene.

Et tiltak for å få bukt med vektproblemene i samfunnet var jo da å hjelpe slike som meg med kontrollen. La oss tenke oss at vi innførte et sentralt vektregister. Ukentlig eller månedlig måtte man veies eller melde inn vekt. Så lenge vekten var for høy, skulle både butikker og serveringssteder, som var pålagt å sjekke vektregisteret, nekte å selge kaloririk mat. Inntil problemet var rettet på. Viste vektproblemet seg å være varig uhåndterlig, gikk man vektmessig konkurs og ble tvangsbehandlet, for eksempel gjennom vektordning. Fem år på oldefars diett.

Jeg har prøvd ideen på noen venner, som alle smiler og ler over det absurde i forslaget. Når det samme forslaget brukes om gjeldsproblemer og gjeldsregister, diskuteres det helt seriøst.

Det er vel slik at ingen egentlig tror at vi kan skape et samfunn uten overvektige. At det er en fundamental rettighet å spise som man vil. Et kontrollregime her ødelegger mer enn det avhjelper.

Er det da slik at vi på den annen side tror at vi kan få et samfunn uten gjeldsproblemer, hvis vi bare er strenge nok? Og at kontrollregimer her er greie?

For mine oldeforeldre var knapphet på mat et reelt problem. Lån var en utopi, og dessuten skamfullt. I dag har begge deler endret seg. Matproblemet heter i dag begrensningens kunst. Lån er blitt en grunnstein i den personlige økonomien. Mer enn det binder oss, skaper lån økonomiske muligheter og fleksibilitet. Vi har organisert oss slik at uten muligheten for å låne, mister du mange av forutsetningene for å ha det slik som andre og lett kan oppleve et slags utenforskap. Vi baserer mye på at folk kan, vil og får låne.

I respekt for den enkeltes rett til å styre sitt eget liv, forsøker vi å løse overvektsproblemet ved å hjelpe de som ikke håndterer maten til sitt eget beste. Gjør det samme med lån. Slipp gjeldsmoralismen og anerkjenn lånemuligheten som et fundamentalt gode. Hjelp heller de som ikke håndterer lånene sine.