Hva må forbrukeren skjønne?

Jeg har gjort følgende tankeeksperiment:

Jarle Oppedal Leder for faktaavdelingen , 02.03.2009 00:01 Også publisert i Forbruker-rapporten mars 2009

Jeg har kjøpt flaskevann. Det koster 25 kroner på bensinstasjonen, og det viser seg bare å være vann i flaska, noe jeg kan tappe gratis hjemme. Føler jeg meg lurt?

Jeg har kjøpt en fryktelig dyr Gucci-veske. Senere finner jeg en like fin og god veske som dekker samme funksjon til en brøkdel av prisen. Føler jeg meg lurt og vil klage?

Hva blir svaret? Sannsynligvis at jeg burde forstått hva jeg gjorde, og ikke er lurt i det hele tatt. Vannet og Gucci-vesken er så dyre fordi folk er villig til betale så mye for dem, av forskjellige grunner – men likevel.

Hva vi kan kreve av sosial kompetanse hos den enkelte forbruker, er ikke en del av forbrukerregelverket. For de fleste er det temmelig opplagt at om noen kjøper for eksempel en bukse av et bestemt merke for å bli kul, og så likevel ikke blir kul i den buksa, så er det ingen grunn til å klage. Vi godtar ikke at forbrukeren er blitt lurt. Ansvaret for egenskapen kulhet er ikke produsentens. Forbrukeren må selv ta sjansen, og risikere å tape. Den sosiale kompetansen må hun skaffe seg selv.

Men av og til skjer det at folk føler seg lurt, og blir forstått. Timeshare i Syden til noen hundre tusen, støvsugere på dørsalg til 20 000– 30 000, gryter på homeparties til over 20 000. Da kan de få hjelp, gjerne fordi pris og kvalitet ikke harmonerer. Men hvorfor er det greit at forbrukeren ikke forstod det her?

Noen ganger, som med flaskevann, skal du altså forstå at det som er dyrt er ufornuftig, og la være å kjøpe varene hvis du ikke vil. Men det er ingen hjelp å få.

Andre ganger, om du likevel kjøper, kan du klage og få hjelp fordi du er blitt lurt, og pris og kvalitet ikke henger sammen.

Atter andre ganger, som med designermerkevarer, skal det være svært dyrt for at du skal forstå at det ikke er piratvarer, men det ekte merket. Og her er det produsentene som blir hjulpet av myndighetene til å beskytte merkenavnet sitt.

Mange som kjøper ekstremt dyre gryter eller støvsugere eller vann, er fornøyde. Det er vanskelig å lage prinsipper for prisdannelse. Det er da også fri prisdannelse i Norge, og stort sett fungerende markeder, så teorien er at pris/kvalitet er selvregulerende og derfor unødvendig å legge seg bort i.

Forbrukerbeskyttelsen er bra, lovverket er bra og rammene for markedet er bra. Å bli lurt av prisen, løses nok best av forbrukeren selv – hun må ta forbruket sitt på alvor; la seg informere og gjøre valgene bevisste. Prising og fornuft henger ikke sammen, og slik vil det fortsette.