Hjertesukk fra en minoritetsforbruker

Varmen er kommet, og lysten på is med den.

Jarle Oppedal Redaktør for Forbruker-rapporten, 24.09.2009 07:04 Også publisert i Forbrukerrapporten juni 2009

I butikken la jeg merke til at en av mine favoritter, Isabella, lå fremme i ti-pakker. Ti-pakker er jo smart for den som spiser litt is. Jeg liker aller best den med jordbær-rippel og sjokoladeovertrekk. Men den gang ei. Jordbærfavoritten var borte. Tilbake var kun vanilje-varianten. Jeg prøvde flere butikker, med samme nedslående resultat.

Det samme skjedde et par dager etter. Jeg var tom for Cæsardressing. Jeg foretrekker Newman’s Own Caesar Dressing. Ikke den creamy, men den der ingrediensene deler seg i lag og som må rystes før bruk. Etter en endeløs jakt i alle typer butikker i Oslo-området, ga jeg opp.

Når det gjelder klær og sko opplever jeg stadig det samme. Jeg finner noe som passer og som jeg synes kler meg, neste sesong vil jeg ha mer av det samme, men da er det bare nye modeller til salgs.

Jeg vet at jeg tilhører et mindretall i mange forhold i livet. I det hele tatt føler jeg at enhver litt sære interesse jeg har som forbruker, kommer levert med et Damokles-sverd. Jeg må passe på å nyte min lisensfinansierte nådetid som P2-lytter. Vi vet aldri når selv NRK velger å kutte P2. P2-lytterne er for få til å være kommersielt interessante. De siste par tiårene har mange bransjer opplevd en kraftig konsentrasjon. Færre eiere eier stadig større kjeder og tar kontroll over større deler av verdikjeden fra produksjon til salg. Tendensen er tydelig.

Markedskonsentrasjonen svekker valgmulighetene. Å satse på at det oppstår en nisje for akkurat mine minoritetsinteresser, er høyt spill. Skal jeg få tilbake Isabella jordbær, er det ikke bare å be nærkjøpmannen om det lenger. Det bestemmes sentralt om min butikk skal føre isen. Om den i det hele tatt skal produseres, må mange kjøpe den.

Selv om en Facebook-aksjon ga forbrukermakten et nytt ansikt da de fikk Stabburet til å ta paprikaen av grandiosaen, tror jeg ikke det er nok til å snu trenden. Det som teller er hvor mange som etter hvert kjøper den paprikaløse grandiosaen. Stabburet har også tidligere, på samme måte som innholdsleverandørene på TV, laget avstemninger som kanskje skal minne om et slags forbrukerdemokrati.

Det diskuteres hvor langt inn i borgerrollen forbrukerrollen vil bevege seg. Retningen er klar – vi betrakter stadig mer som forbrukssituasjoner. Et av adelsmerkene ved demokratiet er at det skal beskytte og skape trygge og frie rammer for mindretallet. Som forbrukerminoritet opplever jeg stadig at forbrukerdemokratiet stemmer meg ned og utøver flertallsdiktatur. I forbrukerdemokratiet gjelder en krone, en stemme.

Det spørs om vi vil ha den tellemåten inn i alle deler av samfunnet.