En klagesang

Etter nyttår har jeg bodd borte hjemmefra og ukependlet. I den forbindelse omadresserte jeg posten og to avisabonnement, hver for seg.

Jarle Oppedal Leder for faktaavdelingen , 18.05.2009 07:00 Også publisert i Forbruker-rapporten mai 2009

De to avisene var gratis å omadressere, mens posten kostet noen hundrelapper. Felles for alle tre var at de var svært flinke til å sende bekreftelser på at oppdraget var registrert og iverksatt – med håp om at jeg ble fornøyd. Det ble jeg ikke.

Jeg holder lørdagsutgaven av Dagens Næringsliv. Den kom aldri til den nye adressen. Den fortsatte derimot å komme på den gamle adressen. Den andre avisen er ukeavisen Morgenbladet. Den kommer etter hva jeg har forstått med posten, men jeg hadde altså gitt Morgenbladet min nye adresse direkte. I mitt fravær på 14 uker, kom Morgenbladet fram to ganger. De andre ukene kom den verken hjem eller til ny adresse.

Dette gjorde meg naturlig nok skeptisk til Postens leveranse. Jeg kjenner jo ikke på forhånd til all post jeg skal få. Men det jeg visste om, har jeg fått. Som selvangivelsen og lokalavisa. På brakka var det likevel flere tilfeller av at folk ikke fikk sin omadresserte post. En klaget sågar og fikk erstatning, men altså ikke posten.

Erfaringsmessig vet jeg at om en tjeneste ikke er fullgod, så må man klage. Men jeg venter med det – av flere grunner. I kraft av yrket mitt blir det interessant å finne ut akkurat hvor dårlig tjenesten er, så jeg venter med klagen. Men aller viktigst er det at jeg egentlig ikke er fornøyd med klaging som løsning. Jeg synes rett og slett tjenesten burde vært bedre. Å sparke ballen til forbrukeren er først og fremst en løsning for leverandøren. Forbrukeren får sjelden mer enn en oppreisning. Når toget stopper er det ikke klage jeg vil, jeg vil komme fram.

Det er klart at kvalitetsproblem kan løses av leverandørene selv. Dette regner de på. Det handler om krav og ambisjoner. Fly faller ikke ned, men det gjør kjøreledningene til toget. Er minstekravet at tjenesten ikke trenger å være fullgod, blir den gjerne ikke det. Og det holder ikke at jeg først må bestille, så klage et par ganger før jeg kanskje får tjenesten. Det er da ikke en uvillig og trassig tenåring som skal mases på jeg står overfor.

Det kunne vært moro å ha visst akkurat hvor dårlig den enkelte tjeneste er, i og for seg også hva leverandøren har som ambisjon. Hvis omadresseringstjenestene hadde opplyst at vi vil at alt kommer fram, men i to av tre tilfeller virker det ikke, hadde jeg nok løst det på en annen måte.

De hadde spart meg for irritasjon og seg selv for penger.