Vil dagens kommunestruktur dekke fremtidens velferdsbehov?
Vårt vidstrakte land består i dag av 430 kommuner, noen av dem på under tusen innbyggere. Samtidig skaper teknologien stadig nye plattformer, nye muligheter og nye forventninger.
Vil man innenfor dagens kommunestruktur være i stand til å levere en tjenestekvalitet som er i tråd med det innbyggerne forventer?
Hvordan ivaretar barnevernet i Engerdal kommune, med 1400 innbyggere, krav om taushetsplikt og profesjonell distanse i sitt arbeid? Hvilket apparat har Rødøy kommune klart, om en av dens 1200 innbyggere blir hundre prosent invalidisert i en bilulykke?
En fersk rapport fra Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) peker på at flere individuelle rettigheter og strengere dokumentasjonskrav stiller de minste kommunene overfor store utfordringer når det gjelder kapasitet og kompetanse.
Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsetes reaksjon på denne utfordringen er å gå folks rettigheter i sømmene. I en pressemelding gitt ut i etterkant av Difis rapport, sier ministeren: «Rettigheiter er meint å prioritere visse grupper og sikre likskap for desse på tvers av kommunegrenser. Men det er eit tankekors at når mange grupper får konkrete rettskrav mot kommunen, vil dette binde lokal ressursutnytting, gje auka byråkrati og gje lite lokalt handlingsrom».
I stedet for å se på dagens kommunestruktur tar statsråden altså til orde for økt kommunal frihet. Er dette løsningen? Jeg har min tvil.
Samhandlingsreformen, som Stortinget nylig har vedtatt, legger opp til at kommunene i fremtiden skal få større og flere oppgaver av helsepolitisk art. Jeg har ikke registrert at noen har tatt til orde for at helsetilbud og pasientrettigheter skal svekkes. Strukturproblemet vil derfor ligge der uansett.
Undersøkelser gjort av Kommunenes Sentralforbund viser at det kan være krevende å etablere levedyktige fagmiljøer med bredde i fagkompetansen i små kommuner. Man får et «sårbarhetsproblem»: Selv om man håndterer den daglige driften relativt, vil små kommuner ofte ikke ha kompetanse til å ta seg av uforutsette hendelser eller særlig krevende situasjoner som fra tid til annen oppstår.
Helsesektoren står for mellom 25 og 35 prosent av de kommunale budsjettene. Vi snakker her om viktige tjenester hvor det er avgjørende å se tjenestene samlet, slik at man oppnår det som legges til grunn i samhandlingsreformen – å tilby innbyggerne gode, integrerte tjenester.
Ønsker man å skape nye kommunale nivåer? Interkommunale løsninger skaper demokratiske problemstillinger. Difi peker på dette i sitt notat: «Flere undersøkelser viser imidlertid at selv om interkommunalt samarbeid kan løse mange utfordringer, så er det også knyttet svakheter til det i form av redusert politisk styring, kontroll og transparens. Det kan også bidra til økte forskjeller i kvalitet på offentlige tjenester».
Etter Difis vurdering må interkommunalt samarbeid videreutvikles dersom det skal være et alternativ til en ny kommuneinndeling. Det vil i så fall være viktig å drøfte hvilke former for interkommunalt samarbeid som kan sikre kommunene tilstrekkelig kapasitet til å kunne ivareta hele bredden i oppgavene. Dette krever etter Difis mening samordning over kommunegrensene og forplikter partene langsiktig. Dette kan virke som en omvei i forhold til det mer åpenbare alternativet: kommunesammenslåing.
Et av spørsmålene i Regjeringens store innbyggerundersøkelse var hvordan folk vurderte kommune- og stortingspolitikernes evne til å løse viktige samfunnsspørsmål. Svarene var nedslående: 50 prosent mente politikerne manglet evnen. Det var kun rundt én prosent som mente at stortingspolitikerne hadde svært god evne til å løse viktige samfunnsspørsmål.
Strukturdebatten er vanskelig. Men Forbrukerrådet mener det er viktig at politikerne viser tilstrekkelig vilje til å ta inn over seg hele problemfeltet. Av og til er det nødvendig å gjøre vedtak som smerter. Om politikerne fremdeles er interessert i å finne ut hvorfor stadig færre finner det interessant å gå til stemmeurnene for å avgi stemme, kan de vise vilje og evne til å ta strukturdebatten på alvor.
På denne måten viser man innbyggerne at man tar debatten om kvaliteten på kommunale tjenester på alvor: Hvordan skal Norge organiseres for å sikre nordmenn best mulige tjenester?
Denne kronikken har stått på trykk i Dagens Næringsliv 3. juli 2010
(Foto: CF Wesenberg/Kolonihaven)
© forbrukerportalen.no Har du kommentarer til nettstedet, send e-post til webredaksjonen.
Ansvarlig redaktører for innholdet på forbrukerportalen er Julie Bianca Dahl og Jarle Oppedal.
Nyhetsbrev og syndikerte nyheter (RSS og ATOM)