Musikkbransjen med ryggen mot fremtiden

Hører til ikt, digital

Kronikk av Thomas Nortvedt, rådgiver i Forbrukerrådet. Publisert i Dagbladet fredag 31. oktober 2008.

Publisert: 31.10.2008 10:36

I 2007 presenterte interesseorganisasjonen for de store plateselskapene (IFPI) en rapport som redegjorde for musikkslaget i 2006. Til tross for at det i rapportens overskrift konstateres at det totale musikksalget hadde steget med 19 prosent, valgte IFPI og mediene å fokusere på nedgangen i salg av fysiske, hele album.

Og fokuset på den vedvarende nedgangen i salg av fysiske album framholdes i enhver sammenheng musikkbransjen omtaler egen butikk. Dette er synd og vitner om at musikkbransjen stadig ikke tar inn over seg det de aller fleste av oss andre ser. Digital teknologi er ikke bare kommet for å bli, men endrer også distribusjon og forbruk av musikk – noe som både innebærer og krever endring.

Omsetningskjeden av digitalt innhold har mange ledd, men kjeden er ikke sterkere en det svakeste. På den ene siden står de kreative kreftene sammen med utgiverne og ønsker å selge produktene sine. På den andre står forbrukerne som ønsker å konsumere digitalt innhold som aldri før. Dette burde være utgangspunktet for en vakker markedshistorie, men er det likevel ikke.

Komponistene, tekstforfatterne og artistene framstår undertiden som kreative, innovative og på linje med kundene sine. Utgiverne på sin side holder tilbake og forsøker å bremse utviklingen gjennom å introdusere stadig nye tekniske, juridiske og kontraktsrettslige løsninger på sine utfordringer. Det virker som målet er å beholde full kontroll på musikken som distribueres, det vil si en videreføring av markedsstrukturen fra vinylens og CD-ens glansdager.

Forbrukerrådet støtter rettighetshaverne i deres syn om at opphavsretten skal respekteres. Men vi utfordrer bransjen til å tilby gode, lovlige alternativer – noe som selvfølgelig ikke innebærer at vi ønsker å rasere noens rettigheter.

Når Marte Thorsby, leder i IFPI Norge, sier til Dagens Næringsliv 20. oktober at «Nå finnes det mange gode tjenester, og vi har gjort det vi kan. Vi trenger et politisk press for å komme et skritt videre for å redde musikkbransjen», ja, så understreker det bare hvor bakpå bransjen har havnet.

Innholdsleverandørene har svart på teknologiskiftet ved å kreve mer hjelp fra lovgiver, foreslå kutting av nettilgangen til påståtte fildelere og gjennom å true, rettsforfølge og «informere» forbrukerne.

Forbrukerrådet skulle ønsket at bransjen valgte en mer offensiv tilnærming til de mulighetene ny teknologi gir oss. Det er ikke konstruktivt å rette det meste av skyts og fokus på det de opplever som uønskede effekter av ny teknologi.

Utnytting og økt verdi av digital teknologi har forbrukerne selv sørget for. Men ikke alltid innenfor de lover og regler som gjelder. Mye av trafikken av innhold i norske nettverk kan plasseres i et tvilsomt juridisk landskap. Men det vet vi, og det jobbes det med på andre arenaer. Og det har uansett lite med utnyttelse av teknologi å gjøre.

EU-kommisjonen har hittil ikke vært veldig begeistret for innholdsbransjens ønske om å bekjempe ulovlig fildeling før de for alvor tilbyr lovlige, gode alternativer. I forslaget til statsbudsjett for 2009 oppsummerer Kultur- og kirkedepartementet problemstillingen vi nå står overfor på en kort og god måte:

«Balansen i opphavsretten må opprettholdes; dette er en prioritert oppgave for regjeringen. Like viktig er det at de lovlige alternativene på Internett styrkes og videreutvikles slik at de representerer en merverdi for brukerne i forhold til det ulovlige materialet.»

Forbrukerrådet deler departementets syn her, og synes dette danner et godt utgangspunkt for en den videre debatten. Det store spørsmålet er derfor hvordan balansen kan opprettholdes, samtidig som de lovlige alternativene utvikles, og den digitale merverdi kommer forbrukerne til gode?

For å bidra til en positiv utvikling av det digitale musikkmarkedet vil Forbrukerrådet gi bransjen noen utfordringer:

Slutt å binde musikken til bestemte avspillere. Både Nokia og Sony Ericsson har i de siste ukene lanserte slike produkter, sikkert velsignet av musikkutgiverne. Forbrukerne ønsker ikke å la valg av mobiltelefon eller andre avspillere styre måten vi konsumerer musikk på. I tillegg medfører slike produktblandinger at forbrukerne låses til et produkt og/eller en tjeneste, noe som heller ikke er heldig for konkurransen i markedet.

Slutt å introdusere stadig nye fysiske formater, istedenfor å bruke mulighetene i nettbaserte løsninger. Det siste eksempelet i rekken kalles SlotMusic, som er en minnebrikke som du kan sette i telefonen eller mp3-spilleren din. SlotMusic dekker neppe noe reelt behov hos forbrukerne, som like godt kunne skaffet seg et tomt kort, og fylt det med hva de vil. Og det gjøres vel i veldig liten grad. Kvalitativt fører ikke de fysiske lagringsmediene verden videre, og noe åpenbart miljøvennlig alternativ er de heller ikke.

Slutt å forsøke å kontrollere utnyttelsen av innholdet etter at det er levert. Når forbrukerne har kjøpt musikken, ønsker vi å gjøre hva vi vil med den. Da er for eksempel tilbudet som Sony Ericsson nå lanserer, der man får beholde de 300 mest spilte sporene etter utløpet av en kontraktsperiode, lettere meningsløst.

Det er mange grunner til at forbrukerne ønsker seg gode, lovlige alternativer, selv om det finnes tjenester som The Pirate Bay og LimeWire.

For det første er disse kvalitativt dårlige på flere måter. De er teknologisk enkle, tomme skall for det innholdet som går gjennom dem. Kvaliteten på innholdet som tilbys er i beste fall varierende, samtidig som de ofte blir brukt som kanaler for virus og spyware.

For det andre er innholdstilbudet tilfeldig sammensatt og langt fra komplett. Utbudet av musikk er prisgitt de som laster opp, og det kan være så ymse. Samtidig sitter musikkbransjen på rettigheter til det som finnes av musikk, og det bør de tilby oss når vi etterspør.

Heller ikke fra et teknologisk perspektiv har de ulisensierte tjenestene på langt nær utnyttet de mulighetene som finnes. Også dagens lovlige tjenester framstår som begrensede og passive når vi vet hvilke muligheter som ligger i dagens webbaserte teknologi. I tillegg til den sosiale programvare som finnes, vil bransjen selv kunne tilby film, litteratur, klær og andre beslektede produkter som folk som er glade i musikk gjerne kjøper. I tillegg vil dette alternativet være lovlig, noe som har en høy verdi i seg selv.

Men den merverdien som ligger i å frigjøre seg fra butikklokaler og fysiske produkter, og som ligger i person-til-person-markedsføring som forbrukerne selv sørger for, må også komme forbrukeren til gode. Det kan ikke være slik at hele gevinsten ved teknologisk utvikling går i musikkbransjens lomme. Den digitale merverdien må deles. Det er ekte delingskultur.

- Forbrukerrådet skulle ønsket at bransjen valgte en mer offensiv tilnærming til de mulighetene ny teknologi gir oss, skriver Thomas Nortvedt.