Den skulle revolusjonere vår mulighet til å være miljøbevisste forbrukere. Men den ett år gamle miljøinformasjonsloven er fremdeles ukjent ute i butikkene, viser vår spørrerunde. De som har laget loven, er ikke det minste overrasket.
tekst IDUN BREKKE og ELLEN MORLAND
DET VAR MYE optimisme for et år siden da den nye miljøinformasjonsloven trådte i kraft. Loven ble omtalt i flere aviser. Nå skulle vi få miljøinformasjon om produktene i butikken. Vi skulle med retten på vår side be om innblikk i hvilke stoffer et produkt innholder. Vi skulle også få vite hvor stor miljøbelastning produksjonsprosessen hadde forårsaket, for eksempel hvor mye CO2-utslipp den ga. Om betjeningen ikke kunne svare, skulle de undersøke saken, og gi tilbakemelding så fort som mulig, innen en måned.
– Når loven først blir kjent og rettigheten kommer til anvendelse, kan vi komme til å oppleve den største pådriveren for en miljøvennlig utvikling noensinne, skrev Jan Brataas i miljøstiftelsen FEE Norway i Nationen.
Siden har det blitt stille.
Vi tenkte det var på tide å teste ut loven, og la ut på en handlerunde. Men det skulle vise seg å bli en ubehagelig opplevelse å være miljøbevisst forbruker.
Vi hadde valgt oss ut tre bransjer: dagligvare, elektriske butikker og tekstil-butikker. Her skulle vi stille konkrete spørsmål om et bestemt produkt, slik loven krever. Fem elektriske butikker fikk spørsmål om tv-ene de selger inneholder bromerte flammehemmere. Dette finnes i et stort antall elektroniske produkter for å hindre antenning. Problemet er at bromforbindelsen fordamper fra produktene når de blir oppvarmet. Når produktet kastes, brytes stoffet ikke ned, men hoper seg opp i naturen. Undersøkelser har vist at stoffet lagres i menneskekroppen, og øker faren for en rekke helseskader som leverskader, skader på forplantningsevnen og hormonforstyrrelser.
Det har kommet alternative flammehemmere som ikke er like miljøskadelige. Da er altså muligheten til å velge til stede.
I fire av fem av de elektriske butikkene, visste ikke betjeningen hva bromerte flammehemmere var. Ikke hadde de lyst til å undersøke det heller. For å påvirke betjeningen til å svare oss, fortalte vi om miljøinformasjonsloven. Da fikk vi motvillig løfte om svar. I en butikk ringte ekspeditøren til en tv-tekniker. Forklaringen var at bromert flammehemmer er en dings som noen installerer i tv-en, og som ikke er der fra produsentens side. Derfor hadde ingen av deres tv-er dette.
Bare Elnor på Majorstua hadde svaret klart, og hadde kunnskap om miljøproblemene stoffet forårsaker. Fra en av butikkene, Lefdal i Sandvika, har vi ikke fått svar.
Fra dagligvarebransjen var det lite respons å få. Fem dagligvarebutikker fikk spørsmål om innholdet av kvikksølv i tunfiskboksene butikkene førte.
Kvikksølv i tunfisk har vært en del omtalt i media. Vi trodde det spørsmålet kanskje ville bli mottatt med forståelse. Det har blant annet vært snakk om at gravide kvinner bør være spesielt oppmerksomme på kvikksølv. Dette var personalet i de butikkene vi besøkte, lite interessert i. Butikkrunden ble en turné i øvelsen å være en vanskelig kunde. Vi følte at vi var til bry, at kassadamen kanskje møtte blikket til han etter oss i køen og himlet med øynene. Vi forventet ikke at personalet, som kanskje var studenter med ekstrajobb, skal vite alt om produktene i butikken. Men ifølge loven har de plikt til å undersøke saken. De gikk motvillig med på å ta imot telefonnummer og epost- adresse, og lovet å videreformidle spørsmålet. Fra fire av de fem butikkene fikk vi aldri tilbakemelding. Mest negativ var ekspeditøren i Meny Oppsal i Oslo. Han ante ikke om tunfisken inneholdt kvikksølv, og kunne under ingen omstendigheter få undersøkt saken.
Fem tekstilbutikker fikk spørsmål om håndklærne de selger inneholder formaldehyd. Dette er stoffet som gjør tekstiler mindre krøllete, men kan være allergifremkallende. I tekstilbutikkene fikk vi svar, men vi forlot enkelte butikker med en usikker følelse. Noen steder kjente betjeningen til formaldehyd, og hos Hansen og Dysvik på Sandvika Storsenter rådet de oss til å vaske håndklærne før bruk.
I to av butikkene var ekspeditørene skråsikre på at ingen av deres produkter innholder formaldehyd, og var ikke villige til å undersøke saken. Vissheten om at mange tekstiler inneholder stoffet, gjør det vanskelig å tro at enkelte butikker er helt fri for dette.
– Dersom forbrukeren får et svar fra den butikkansatte som fremstår som utilfredsstillende, og dette heller ikke klargjøres gjennom nærmere forespørsel til forretningen, vil dette anses for å være et avslag som kan påklages til klagenemnda for miljøinformasjon, forklarer Hanne Inger Bjurstrøm i Miljøverndepartementet.
Det er altså ikke bare for personalet å komme med en eller annen flåsete forklaring for å bli kvitt en brysom kunde. Bjurstrøm er ikke overrasket over hvordan vi ble mottatt i butikkene, men forklarer det med at loven er ny og foreløpig lite kjent. Departementet jobber nå med et nytt informasjonsopplegg omkring loven.
– En forutsetning for at loven skal fungere etter sin hensikt, er at man har aktive og bevisste forbrukere som bruker den til å skaffe seg informasjon om de miljømessige konsekvensene av produktene vi omgir oss med. Det vil også øke bevisstheten om produktene hos forretningsstanden, og bidra til å gjøre det lønnsomt å være gode på miljøinformasjon, understreker Bjurstrøm.
Hun advarer imidlertid mot å tolke loven for vidt. Man må ha mer enn grunnløse antakelser når man stiller spørsmål i butikken. Et produkt som åpenbart ikke kan gi helseskader eller miljøforstyrrelser, har man ikke rett til å få informasjon om. Når det gjelder utenlandske produkter, kan man ikke vente å få like utfyllende informasjon som for de norskproduserte.
– Informasjonsplikten for utenlandske produkter omfatter bare informasjon om produktet i den grad den er tilgjengelig. Forretningene må derfor rette forespørsel om informasjon til det foregående salgsleddet, for eksempel importøren. Med dette er informasjonsplikten oppfylt, sier Bjurstrøm.
Man vil også kunne møte veggen hvis man vil vite alt hva et produkt inneholder. Produsenter vil som regel ha oppskriften for seg selv. Vil du for eksempel vite om innholdet i Coca-Cola er forurensende, får du neppe svar.
Noe annet er det hvis produktet er laget i Norge. Loven gjelder også i forhold til offentlige institusjoner.
Skal et nytt byggefelt oppføres, kan naboene kreve innsyn i materialvalgene hvis det er mistanke om at de kan gi belastninger på miljøet.
I Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH) spør vi Thomas Angell, ansvarlig for dagligvarebransjen, om hvordan det har blitt informert om loven overfor hans bransje. Angell vet ikke hvilken lov vi snakker om, og henviser til informasjonssjefen Jarle Hammerstad.
– Vi informerte om loven i nyhetsbrev og på web-sidene da den trådte i kraft. Etter det har vi ikke fått en eneste henvendelse om den, sier Hammerstad.
Han medgir at informasjon om loven trolig har druknet i andre spørsmål organisasjonen jobber med.
Vi forteller om vår butikkrunde, og Hammerstad mener at det trolig er behov for oppfølging av informasjonen.
– Kjedene har kjedekontorer som sitter med miljøinformasjon. Men informasjon om hvordan spørsmålene fra kundene skal følges opp i butikken, mangler vel.
Hammerstad understreker at man ikke bør forvente at en ansatt i dagligvarebutikker skal kunne svare kundene. Noe annet er det med de ansatte i elektriske butikker. De ansees i høyere grad som fagfolk, og bør ha en del kunnskaper om produktene de selger.
Stine Wohl Sem i Forbrukerrådet er opprørt, men egentlig ikke så overrasket over resultatene. Det har vært usedvanlig stille rundt den nye loven. Hun satt selv i utvalget som utarbeidet loven. Der satt også representanter fra NHO og HSH.
– Miljøvernmyndighetene må være mye flinkere til å informere næringslivet og allmennheten om hva dette handler om. Bransjens egne plikter å holde seg oppdatert. Det er opplagt at dette må fram til alle som møter kundene i hverdagen, sier Wohl Sem. Til kundene selv sier hun:
– Vær aktiv. Loven er laget for at folk skal bli kvitt bekymringer om hvordan produkter påvirker oss og miljøet.
© forbrukerportalen.no Har du kommentarer til nettstedet, send e-post til webredaksjonen.
Ansvarlig redaktører for innholdet på forbrukerportalen er Julie Bianca Dahl og Jarle Oppedal.
Nyhetsbrev og syndikerte nyheter (RSS og ATOM)
