Hvis tid er penger, så stiller vi alle likt, for tid har vi like mye av.
DET LØSER KANSKJE ikke fattigdomsproblemet, men kan være et artig tankeeksperiment. Så la oss motstå fristelsen til å argumentere mot, og heller tillate oss å tenke tanken ut:
«Keeping up with the Joneses» er et hundre år gammelt begrep fra forbrukskulturens vugge USA. Det sikter til at grunndrivkraften i pengejaget er å være like god som naboen. I alle fall ha like mange penger. Og om ikke - i det minste fremstå slik gjennom forbruket.
Men i stedet for å føle seg begrenset av å ha mindre penger enn naboen, tenker vi oss altså pengene over i en annen valuta; tid - og hva skjer? Du kan få et helt annet perspektiv på ditt eget forbruk, tidsbruk og arbeid.
Naboen kan bli litt mindre interessant. For du vinner ikke over ham eller henne ved å tjene mer. Det blir ikke mer tid av å jobbe mer.
Hold tanken. Ikke bland inn travelhet som statusmarkør. Ei heller alle de som forsøker å skape misunnelse med sin utsøkte kontroll over livet gjennom tilsynelatende mye arbeidsfritid kombinert med høyt pengeforbruk. Det finnes alltid en skjult årsak. Og poenget her er ikke en trendvisjon à la «tid er de nye pengene».
Pengene må likevel omsettes til tid for at tankeeksperimentet skal bære. Og vi må gjøre noen forutsetninger:
En gjennomsnittnordmann, la oss kalle ham eller henne Snitt, tjente i 2008 410 736 kroner i året. Vi går ut fra at Snitt forbruker helt gjennomsnittlig.
Statistisk sentralbyrå kan da fortelle oss hvor mye som går til hva. Snitt har i grunnen det hun trenger, sparer ikke, og bruker akkurat opp hele lønna i løpet av et år.
Forbruket kan da fordeles på arbeidsåret og uttrykkes i tid, nærmere bestemt arbeidsdager eller arbeidstimer. Det er 251 potensielle arbeidsdager i 2009.
Trekker vi fra 25 dager ferie og 10 dager annet fravær, står vi igjen med 216 arbeidsdager eller 1620 arbeidstimer. Av Snitts lønn går knapt 100 000 kroner i skatt (98 858). Det betyr at alt Snitt jobber fram til og med 18. mars, går med til å betale skatten.
Siden det er nettolønn som kan brukes til forbruk, er det nettolønnen vi betrakter som forbrukskapital.
Og det blir i enkle tall 310 000 kroner for Snitt.
Når folk får det for seg at de skal stramme inn på forbruket, retter de fort blikket mot uteliv, mat og shopping – som vel betyr klær.
De store kostnadene er imidlertid bolig og bil. Bolig og innredning tar 37 prosent av pengene Snitt bruker, reiser tar 20 prosent. Av disse tar bilen alene nesten alt, 16 prosent.
Klær derimot, stikker av med fem prosent, utelivet tar tre prosent og mat og drikke til sammen 14 prosent.
Det betyr at Snitt jobber til over påske (16. april) bare for å betale boligen og oppussingen. Legger vi til møbler og utstyr i hjemmet, er vi kommet til 6. mai før Snitt har penger til mat. Når mat og drikke er betalt, er det blitt sankthans. Og først ved skolestart 20. august er Snitt kledd opp for året.
Det tar ytterligere åtte dager å betale for legebesøk og medisiner. 2. september kan hun begynne å betale for bilen og andre reiser. Og disse koster to måneders arbeid. 2. november ofrer Snitt fi re dager for å betale for telefonene sine, før hun kan bruke to små uker på underholdning i høstmørket. Fritidsaktiviteter for øvrig drar på ytterligere to uker, og 9. desember kan hun gå på restaurant en drøy uke.
Det er svært interessant å se at denne fordelingen ikke varierer voldsomt mellom inntektsklassene i Norge. Ytterpunktene i statistikken er de husholdningene som forbruker under 160 000 kroner i året, og de som bruker mer enn 710 000 kroner. Det er kun på transport og bolig det er tydelige forskjeller.
Småforbrukerne bruker litt under 10 prosent til transport, mens storforbrukerne bruker rundt 20 prosent. De pengesterke bruker også relativt mindre til bolig – rundt 33 prosent, mens de pengesvake bruker over 43 prosent. Det er også en mindre forskjell på fritidspengebruken.
Med det i mente at vi ikke tar hensyn til sparing her, så ser det ut til at tidsfordelingen for å skaffe penger til forbruket, ikke på langt nær er så forskjellig som inntektsforskjellene.
Eller rettere sagt forskjellen i kroner forbrukt. I den grad vi skaffer oss inntekter for å bruke dem, så bruker vi dem temmelig likt. Da kan det se ut som at behovene og basisinntektene i Norge er like nok til at det er fruktbart å betrakte forbruket med tidsvaluta.
Mange betrakter en jobb som en udelelig enhet. At man må jobbe full stilling eller hele år. Å spare penger på bil betyr gjerne å sette penger i banken, eller å øke forbruket – for eksempel kjøpe noe fint til huset.
Snitt ser at hun jobber fire hele uker bare for å eie bilen. Altså før hun bruker den, noe som koster ytterligere tre ukers arbeid. Ved å kjøpe en halvparten så dyr bil, kunne hun tatt to uker mer fri.
Mange bor så dyrt de kan, fordi de betrakter boligen som en investering. Hva med å konsentrere seg om å dekke boligbehovet mer spesifikt, og kanskje frigjøre tid til å bo der mer? Snitt jobber i dag fi re måneder for å bo. Man må ikke senke standarden mye for å frigjøre to uker her også. Med to uker her og to der er Snitt nede på 90 prosent stilling.
Vi blir nok neppe mindre misunnelige ved å tenke på denne måten. Gnager det deg at naboens blir er flottere, så skal du kanskje prøve å gjøre noe med det. Hvilket gjerne betyr at du må bruke mer tid på å jobbe?
Gi tiden samme status som forbruket, og se dem i sammenheng. Har du det du trenger, som mange har, men klager på at tiden ikke strekker til, som mange gjør.
Kanskje tanken da er å spare for å få tid til mer. Ikke spare for å få råd til mer.
© forbrukerportalen.no Har du kommentarer til nettstedet, send e-post til webredaksjonen.
Ansvarlig redaktører for innholdet på forbrukerportalen er Julie Bianca Dahl og Jarle Oppedal.
Nyhetsbrev og syndikerte nyheter (RSS og ATOM)
