Dagligvareprodusentene pakker inn varene i små og store forpakninger for å tilfredsstille flest mulig kunder. At smått er dyrere, er ingen overraskelse. Men den som sover i timen kan også risikere kvantumstillegg.
Den jevne forbruker ser ofte hovedregelen slik når han handler dagligvarer: Hvis jeg kjøper den store pakningen, får jeg mer for pengene. Den lille er mer praktisk, men litt dyrere.
Forbruker-rapporten har undersøkt om denne huskeregelen faktisk stemmer. Vi valgte oss ut en tilfeldig butikk, og sjekket hylleprisen på en rekke dagligvarer hos ICASupermarked på Ullevål Stadion i Oslo. Funnene var overraskende. I mange tilfeller var ikke de små dagligvarene litt dyrere, de var ekstremt mye dyrere.
En av varene som et stykke på vei holder seg til den generelle huskeregelen, er leverpostei fra Stabburet. Den gule boksen med leverposteigutten finnes i tre størrelser. Den store boksen på 200 gram koster 14,50 kroner på Ica, som til svarer en kilopris på 72,50 kroner. Den lille på bare 100 gram koster 8,90, eller 89 kroner per kilo. Leverposteien i den lille pakken koster dermed 23 prosent mer per kilo, noe de fleste vil oppfatte som naturlig.
Den som tar seg bryet med å sette lokk på leverposteien, eller kan leve med den brune skorpen, vil oppleve at det lønner seg å kjøpe stort i lengden. Spiser familien to store bokser leverpostei ukentlig i stedet for fire små, sparer man 343 kroner i året.
Har du fine vaner og dårlig tid, har Stabburet også sørget for deg. Seks praktiske minipakninger á 22 gram koster 20,90 kroner. Og nå begynner prisforskjellen å bli ekstravagant. Kiloprisen er 158,33 kroner for å få pakket leverposteien slik. Har man samme forbruk som i eksempelet over, betaler man 1785 kroner mer i året – for akkurat like mye av den samme leverposteien.
Late forbrukere
– Det ligger i næringslivets natur å prøve å få så høy pris som mulig for det man selger, selv om lav pris er et konkurransevirkemiddel, sier Trond Blindheim.
Blindheim er rektor ved Markedshøyskolen i Oslo, og har skrevet flere bøker om livsstil og forbruk.
– Slik sett bør retten til å prøve seg med en pris på markedet likestilles med retten til ikke å kjøpe. Hvis folk er for late til å sjekke prisen, som alltid skal være oppgitt på hyllen, viser det bare at vi har det for godt i dette landet, mener han.
Og prøver seg, det gjør de.
Mens leverposteien koster tilregnelige 23 prosent mer for liten enn stor, er prisforskjellen på andre varer vanskeligere å gjennomskue. Et stort halvlitersbeger skogsbæryoghurt fra Tine koster 13,90, et lite beger koster 7,90. Umiddelbart virker dette som en grei prisforskjell.
Først når man sjekker literprisen, ser man hvor dyrt det er å kjøpe smått. Det store begeret har en literpris på 27,80 kroner, mens det lille, på 175 ml, koster 45,14 for literen. Det er faktisk hele 62,4 prosent dyrere. Spiser du et lite beger om dagen, eller sender det med ungen i barnehagen, betaler du 1100 kroner ekstra i året for yoghurt.
– Emballasjen og produksjonen for en stor pakning er selvfølgelig billigere, relativt sett. Hvis du kjøper en stor pakning er det også lenger til neste gang du er ute og kjøper varen og kanskje bytter til konkurrentens merke, sier Adrian Peretz, førsteamanuensis ved Markedshøyskolen og tidligere merkevaredirektør i Mills.
Hans tidligere arbeidsgiver Mills følger også denne logikken. På ICAkoster den blå tuben med kaviar 22,50 kroner, hvilket gir en kilopris på 118,42 kroner. Men Mills selger også kaviaren i små, kjekke porsjonstuber á 12 gram.
– Ferskere og mer fristende blir det ikke! skriver Mills på sine hjemmesider. De kunne ha lagt til ”og heller ikke dyrere!”. En liten eske med fem slike koster 18,90 kroner (på Kiwi). Det er fortsatt ikke like dyrt som russisk kaviar, men kiloprisen blir hele 315 kroner. For den prisen får du to kilo indrefi let av svin på samme butikk, eller en drøy kilo spekeskinke.
– De minste innpakningene er relativt sett mye dyrere å produsere og frakte, påpeker likevel Peretz.
Forbruker-rapportens undersøkelser viser at det finnes varetyper hvor selgeren har saltet fortjenesten enda mer. Den som tar seg bryet med å skru opp saltbøssen hjemme og fylle på fra kilopakningen til Jozo, betaler moderate 6,90 kroner for moroa. Den bedagelige, som heller kjøper den praktiske bordpakningen på 125 gram til 5,90 kroner, betaler nesten åtte ganger så mye. Den skal ha til salt i grøten, som betaler 47 kroner istedenfor 6,90.
Den mest ublu prisforskjellen fant vi likevel på gulrøtter. De små posene med tyggevennlige Knaskerøtter, som alltid ligger lett tilgjengelig ved kassen, koster 19,90 kroner for en liten pose på 250 gram på Ica. Halvannet kilo gulrøtter av merket Euroshopper i samme butikk, koster 7,27 kroner. Kiloprisen på Knaskerøttene er 76,60 kroner, og koster dermed 954 prosent mer. Den som skreller hjemme og snitter opp selv, kan altså gjøre gulrot til gull.
At man betaler dyrere for mindre porsjoner, er tross alt ingen hemmelighet. Det som er mer oppsiktsvekkende, er at man iblant kan betale ekstra for de store, mer tungvinte pakkene.
Hvis du for eksempel skal kjøpe Idun Ketsjup på Ica, bør du holde tungen rett i munnen. Den lille flasken på 540 gram koster 22,04 kroner per kilo. Den store familiefl asken på 870 gram, koster derimot 28,16 per kilo. Her betaler du altså seks kroner mer per kilo, du får en mer upraktisk flaske, og butikken har fått solgt deg mer ketsjup.
Informasjonssjef Robert Rønning i Stabburet, som produserer Idun Ketsjup, understreker at Stabburet ikke priser sine egne varer.
– Det er mulig man setter ned prisen på produkter som er superpopulære, slik som den 540-grams ketchupen, fordi det er viktigere å ha en god pris på den. Men Stabburet legger ingen føringer for hva ting skal koste i butikk.
– Men hva selger dere varene for til butikkene?
– Av konkurransemessige hensyn, kan jeg ikke gå ut med det, sier Rønning.
ICA-ansatte Forbruker-rapporten har snakket med, bekrefter at dette er et fenomen de stadig ser. Bjørnar Mickelson i informasjonsavdelingen til ICA kunne, etter å ha sjekket internt, forklare den ulogiske prisen.
– Vi selger tre ganger mer av den lille Idun-ketsjupen, og på denne varen er det hard konkurranse, forklarer han.
– Men dere er jo klar over at folk tror størst innpakning gir lavest kilopris?
– Det er vi klar over, og derfor oppgir vi også kiloprisen, sier Mickelson.
Fra 1. januar 2000 har butikkene vært pliktig til å oppgi enhetsprisen på varene de selger, enten det er i kilo, liter, eller meter. Imidlertid er det ikke alle dagligvarebutikkene som har like ulogiske forskjeller på økonomiporsjonene og de mindre kvantaene. Spar og Eurospar har priset begge ketsjup-størrelsene med lik kilopris.
– Hvordan får dere det til, med den store priskonkurransen?
– Selv om det er en hard priskonkurranse, er det jo rimeligere for oss å kjøpe større varer. Vi er avhengige av å ha et godt forhold til kundene, og å kjøpe stort skal alltid generere en gevinst, forklarer Leslie Remen, markedsdirektør i Spar. Remen er overbevist om at det bare må være en menneskelig svikt, når butikker har høyere enhetspris på økonomistørrelser.
– Butikker har et ansvar for å følge opp prisene sine, og voluminøse varer burde alltid ha en lavere enhetspris. Det er en forutsetning, og hvis man ikke klarer det så kan man ikke ta inn varen, sier hun.
Også Rimi, som er eid av ICA, priser den store ketsjupflasken noe høyere enn den lille, med en krone mer per liter for den store flasken.
I samme ICA-butikk finner Forbruker-rapporten også andre eksempler på at stort er dyrt. En såkalt ”familiepakning” med Blenda Sensitive på to kilo koster 78,90 kroner, mens posen med 1,4 kilo vaskepulver koster 47,90. Per kilo koster familiepakningen dermed 39,45 kroner – fem kroner mer enn den vanlige posen.
– De store pakkene er relativt sett billigere å produsere og frakte, og har så store flater at de fungerer som reklameplakater i butikkene. De posisjonerer det som noe det går mye av når de bruker språk som ”familiepakning”, og da er det litt sleipt, sier Adrian Peretz ved Markedshøyskolen.
– De kjenner kundegruppen sin, og vet hvordan folk tolker det. Det hadde vært mer redelig å skrive for eksempel ”storhusholdning” eller et annet uttrykk som ikke kan tolkes som billig, mener han.
Og det som er sikkert, er at hvis du skal vite den reelle prisen på noe er det kiloprisen du må bruke til sammenligning. Økonomipakningen har byttet navn, antakelig fordi den ikke er så økonomisk lenger. Nå heter det ”familiepakning”, som tydeligvis kan bety at det blir dyrere for hele familien.
Knaskerøttene til høyre har samme pris som hele bollen med gulerøtter. (Foto: AngelinaStojcevska)
© forbrukerportalen.no Har du kommentarer til nettstedet, send e-post til webredaksjonen.
Ansvarlig redaktører for innholdet på forbrukerportalen er Julie Bianca Dahl og Jarle Oppedal.
Nyhetsbrev og syndikerte nyheter (RSS og ATOM)