Et offentlig utvalg går inn for å beholde bestemmelsene i kredittkjøpslovens paragraf 8. Denne paragrafen er forbrukernes våpen mot useriøse selgere i inn- og utland. Men det er uenighet i utvalget om hvorvidt man kan videreføre den seks ukers lange varslingsfristen bankene i dag er pålagt når de skal sette opp renten for forbrukslån.
Det er Kredittavtaleutvalget som i dag legger frem sin innstilling med utkast til endring av reglene om kredittavtaler, blant annet for å gjennomføre Europaparlamentets og EU-rådets fullharmoniseringsdirektiv om forbrukerkreditt – forbrukerkredittdirektivet.
For de spørsmål direktivet regulerer, vil statene som hovedregel være avskåret fra å innføre eller beholde lovregler som gir forbrukerne bedre eller dårligere rettsbeskyttelse enn direktivet gir anvisning på.
Bruker du kredittkort ved kjøp av varer eller tjenester, kan du i dag kreve penger tilbake fra kredittyteren, dersom du ikke får levert varen eller tjenesten som forventet. Utvalget foreslår en videreføring av denne bestemmelsen:
Det er enighet i utvalget om at bestemmelsen etter gjeldende rett omfatter kjøp med kredittkort - og at direktivet ikke er til hinder for å videreføre denne løsningen. Et flertall i utvalget, med forbrukernes representanter, anbefaler at bestemmelsen videreføres med det innhold den har etter gjeldende rett, under henvisning til at dette er en viktig forbrukerbestemmelse.
Et mindretall i utvalget anbefaler at bestemmelsen videreføres, bortsett fra når forbrukeren betaler med kredittkort, hvor løsningen etter mindretallets oppfatning som hovedregel bør være at forbrukeren ikke kan gjøre gjeldende innsigelser og krav fra kjøpet mot utsteder av kredittkort.
Det er uenighet i utvalget om hvorvidt man for forbrukslån kan behold varslingsfristen bankene i dag har når de skal sette opp renten. I dag må bankene varsle renteendringer med en frist på seks uker.
Uenigheten går på hvordan direktivet skal tolkes:
Fire utvalgsmedlemmer, med forbrukernes representanter, mener at forbrukerkredittdirektivet ikke er til hinder for å fastsette en konkret varslingsfrist for renteendring. Disse medlemmene viser til at det følger av fortalens punkt 32 at direktivet ikke regulerer betingelser for renteendringer. Etter disse medlemmenes syn er et krav om at varsel om renteendring skal gis en bestemt tid før den trer i kraft, en slik betingelse. Nasjonale myndigheter kan således beholde eller innføre nasjonale varslingsfrister, fordi betingelser for renteendring er utenfor direktivets virkeområde. Etter artikkel 11 skal det varsles ”inden ændringen træder i kraft”. Disse medlemmene forstår ordlyden som uttrykk for et krav om forhåndsvarsling, og kun det, slik at bestemmelsen ikke sier noe om hvor lenge før det skal varsles.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmene å videreføre bestemmelsene i finansavtaleloven om at renteendring overfor forbrukerkredittkunder som hovedregel tidligst kan iverksettes seks uker etter at kredittgiveren har gitt melding til forbrukeren om endringen, og viser til at direktivet etter disse medlemmenes oppfatning ikke er til hinder for å videreføre en slik varslingsfrist.
De fire andre utvalgsmedlemmene, næringens representanter, legger til grunn at det ikke er nasjonal valgfrihet med hensyn til å bestemme en varslingsfrist. Disse medlemmene legger til grunn at ordlyden – ”inden ændringen træder i kraft” – er uttrykk for at kredittgivere har oppfylt direktivforpliktelsen dersom det varsles innen endringen trer i kraft, og at spørsmålet om varslingsfrist derfor er regulert i bestemmelsen. Dette innebærer at spørsmålet om varslingsfrist er gjenstand for fullharmonisering etter forbrukerkredittdirektivet.
Og at hovedregelen om seks ukers varsel om renteendring blir opphevet og erstattet med plikt til å varsle om renteendringen før den trer i kraft, under henvisning til at forbrukerkredittdirektivet etter disse medlemmenes oppfatning er til hinder for å videreføre gjeldende varslingsfrist.
For beløp over 600. 000 kroner er man utenfor fullharmoniseringsreglene i direktivet, og for denne type kreditt går næringen inn for å fire ukers varsel ved renteendring.
I tillegg til beløp over 600 000, faller også lån sikret med pant i fast eiendom utenfor fullharmoniseringen - boliglån vil minimum få fire ukers varslingsfrist etter utvalgets innstilling.
Men typiske forbrukslån - bil f.eks - vil falle innenfor totalharmoniseringen.
Seniorrådgiver i Forbrukerrådet, Helga Skofteland, minner om at Forbrukerrådet og banknæringen har også tidligere vært uenige om hvor lang varslingsfristen skal være:
I et forlik med Forbrukerrådet betalte i 2003 Den norske Bank, Nordea og Gjensidige NOR Sparebank 53 millioner kroner tilbake til kundene.
Tilbakebetalingen skjedde som en minnelig ordning etter uenighet mellom Forbrukerrådet og bankene om anvendelsen av finansavtalelovens bestemmelse om varslingsfrist på tre renteøkninger som fant sted sommeren og høsten 2000.
Forbrukerkredittdirektivet innebærer fullharmonisering av en rekke spørsmål som i dag reguleres i henholdsvis kredittkjøpsloven og finansavtaleloven, og utvalget foreslår at kredittkjøpsloven og finansavtaleloven samordnes ved at forbrukerkredittdirektivets bestemmelser gjennomføres i finansavtaleloven og bestemmelsene i kredittkjøpsloven som omfattes av forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering oppheves.
Norske myndigheter har i tidligere vært i mot en generell overgang til totalharmonisering, og har også nylig signalisert at de ikke ønsker en svekkelse av norske forbrukerretter.
- Forbrukerrådet har store innvendinger til EU-kommisjonens forslag om å redusere forbrukerrettigheter, slik det har kommet til uttrykk i flere direktiver, sier Helga Skofteland.
Et samlet utvalg foreslår en videreføring av kravet til at kredittavtalen skal være skriftlig og underskrevet av forbrukeren. Flertallet i utvalget foreslår at skriftlighets- og signaturkravene bare skal ha bevismessig funksjon som i dag.
Mindretallet, forbrukernes representanter og finansdepartementets representant, i utvalget foreslår at skriftlighets- og signaturkravene må oppfylles for at forbrukeren skal være bundet av kredittavtalen.
Forbrukerrådet foreslår skriftlighet og signatur som gyldighetsvilkår ved inngåelse av forbrukerkredittavtaler:
- Det er viktig at lovgiver ved enkelte type avtaleinngåelser pålegger partene å oppfylle visse formkrav for at disposisjonen skal være bindende, sier Helga Skofteland.
Utvalget har altså gått inn for å videreføre gjeldende rett mht at kredittavtalen skal være skriftlig og signert. Dette er imidlertid ikke et vilkår for å anse avtalen som inngått, men en bevisregel.
Medlemmet fra Forbrukerrådet, sammen med Forbrukerombudet og finansdepartementet, ønsker imidlertid at man skal gå et skritt videre, og gjøre skriftlighet og signatur til et vilkår for kontraktsbinding.
Prinsippet om formfrihet gjelder som hovedregel i norsk rett, jf. prinsippet om at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige, men det forekommer imidlertid unntak fra denne hovedregelen, dvs. at loven oppstiller formkrav som en nødvendig betingelse for at disposisjonen skal være bindende, mener Forbrukerrådet.
- Som man ser av eksemplene gjelder unntakene fra formfrihet særlig for avtaler med manglende jevnbyrdighet mellom partene (forbrukeravtaler), og der avtalen kan få store konsekvenser økonomisk eller på annen måte for forbrukeren, og det er nettopp tilfelle ved forbrukerkredittavtaler, sier Helga Skofteland.
Utvalget foreslår en lovfesting av plikten for kredittgiver til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Forslaget bringer finansavtaleloven i samsvar med forbrukerkredittdirektivet.
Fire utvalgsmedlemmer, med forbrukerens representanter, foreslår at det i tilknytning til de foreslåtte nye bestemmelsene om forklaringsplikt og plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet, lovfestes bestemmelser som gir adgang til å lempe forbrukerens forpliktelser dersom forklarings- eller kredittvurderingsplikten ikke blir oppfylt. I dag har man en slik lempingsregel som forbrukeren kan påberope seg dersom kredittyter ikke har overholdt frarådingsplikten.
De fire øvrige utvalgsmedlemmene vil ikke at det innføres slike bestemmelser om lempning.
Et delt utvalg, bestående av Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, finansdepartementet og Handels og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) går inn for at konsekvensene for kredittyter ved at han bryter pålagte plikter også i større grad skal fremgå av loven.
Dagens regelverk etter kredittkjøpsloven og finansavtaleloven preges i altfor stor grad av at privatrettslige sanksjoner ikke står i loven, men følger av ulovfestede regler.
- Dette er helt urimelig, sier Helga Skofteland. Det er særlig viktig at lovgivning som skal ivareta forbrukerne, på en klar og tydelig måte også angir konsekvensene av å bryte lovens plikter overfor forbrukeren.
- Da vi fikk inn frarådningsplikten i finansavtaleloven – og senere i kredittkjøpsloven, fikk vi inn en bestemmelse som anga følgende av å ikke overholde denne plikten.
- Vi ønsker også å få innført en lempingsbestemmelse dersom kredittyter ikke overholder forklaringsplikten eller foretar en kredittvurdering, sier Helga Skofteland.
Tips en venn om denne artikkelen
Forbrukerrådet har store innvendinger til EU-kommisjonens forslag om å redusere forbrukerrettigheter, sier seniorrådgiver i Forbrukerrådet Helga Skofteland, som har vært Forbrukerrådets medlem i Kredittavtaleutvalget. (Foto: )
© forbrukerportalen.no Har du kommentarer til nettstedet, send e-post til webredaksjonen.
Ansvarlig redaktører for innholdet på forbrukerportalen er Julie Bianca Dahl og Jarle Oppedal.
Nyhetsbrev og syndikerte nyheter (RSS og ATOM)