Intervjuet: Tillitsmannen

Han prater rolig, og han prater mye. Likevel sier han ikke mer enn han må. Når Øystein Dørum forteller oss hva som skjer med norsk økonomi, så lytter vi. Når han holder blikket ditt og forteller deg at tillit, det er mangel på tillit som er det aller farligste.

Julie Bianca Dahl Kommunikasjonssjef, 17.03.2009 12:56 Også publisert i Forbrukerrapporten november 2008

TILSYNELATENDE BEVEGER han seg rolig med faste skritt, men skal du holde følge med ham, er sjansen stor for at du selv blir gående å småløpe. Øystein Dørum er to meter lang og store deler av kroppslengden består av ben. Kanskje er det Guds gave så han selv skal slippe å løpe til alt han skal rekke.

Dørum sitter nemlig ikke mye stille, og når vi møter ham ved kjøkkenbordet i hans hjem i Oslo, er det så vidt han har tid til å sette seg ned på stolen mellom et foredrag i Stavanger, et møte i loppemarkedkommitéen på datterens skole og en tur til USA morgenen etter. Men han setter av tid til å gi Forbrukerrapportens lesere et krasjkurs i finanskrisen.

– Hva er forskjellen på finanskrisen i dag og krisen vi hadde på begynnelsen av 90-tallet?

– Bankkrisen for 15 år siden skyldtes at norske banker hadde lånt ut for mye penger til norske forbrukere og bedrifter, og spesielt til bedrifter. Den krisen vi har nå, den bunner i at amerikanske banker har lånt ut for mye penger til amerikanske husholdninger. Jeg sier bunner i fordi det er disse subprimelånene, altså lån til folk som normalt ikke får lån, som er utgangspunktet. Men når det blir tap ett sted, så blir det tap andre steder også.

– Hvordan fører dette til en krise i Norge?

– Krisen kommer til Norge fordi norske banker henter omtrent tredjeparten av sin finansiering i de internasjonale kapitalmarkedene.

– Og der finnes det ikke penger nå?

– Når banker taper penger og det er usikkert hvilke banker som blir de neste som taper penger, og hvor mye de kommer til å tape, så begynner bankene å skule på hverandre. Tilliten i systemet får en knekk, og når tilliten bankene i mellom får seg en knekk, så begynner bankene å holde på pengene sine ved å gi mindre lån eller lån med kortere løpetid og høyere rente. Og når norske banker skal ut og hente penger i dette kapitalmarkedet, møter de et marked i krise; uten tillit og preget av stillstand og kapitaltørke.

– Hvordan påvirker det norske forbrukere?

– Når bankene sliter med å få refinansiert sine lån, eller bare får tak i lån med kortere løpetid og dyrere rente, så blir det som om du som forbruker skulle måtte gå i banken hver eneste uke og vist fram papirer på hvor mye du tjener etc., og ikke vært sikker på om du ville få fornyet boliglånet. Det ville jo være en fullstendig håpløs situasjon. Nå er ikke bankene der, men det er likevel slik at denne usikkerheten gjør at de holder igjen på utlån. Hvis du har usikker finansiering, så kan du ikke låne bort så mye penger.

– Vil det si at norske forbrukere ikke vil få boliglån?

– Det er ikke der bankene strammer til først. Husholdningene merker det først og fremst ved at rentene blir høyere. Det er mye mer dramatisk at bedrifter ikke får fi nansiering, og må nedbemanne. Det er hvorvidt du har jobb eller ikke, som er det avgjørende for om du kan betjene et lån, ikke om renta er 7 eller 7,5 prosent. For nyetablerte med mye lån, utgjør det en stor andel, men for de fleste andre er ikke det noe stort problem.

– Har du noen leveregler for din egen økonomi?

– Det må bli å ha en gjeld som står i et fornuftig forhold til inntekten, at man kan tåle noe høyere rente. Bankene sier jo ofte at man skal tåle en rente på tre prosent mer, men nå når lånerenta er 7-8 prosent kan man kanskje forberede seg på at renta kan bli ni, så er man ganske godt forberedt. Hvis man også er ganske sikker på å beholde jobben, kan man låne deretter. Man må ikke bli for redd for å ta risiko heller. Og hvis man velger låneprofil på 15-20 års nedbetaling, så har man også noe å gå på. Det er kanskje noe av det viktigste, som et alternativ til fastrente, at man tvangssparer ved å late som om man har fastrente på 6 prosent, selv om renta går ned til tre.

– Gjør du det selv?

– Nei, men jeg har fastrente. En fastrente som ikke ble tatt opp på et så veldig godt tidspunkt egentlig.

– Hvordan sparer du?

– I huset. Jeg har noen aksjer, men det er aksjer jeg har fått, jeg har ikke noe aksjefond eller noe sånt.

– Så du er ikke en veldig ivrig investor?

– Nei, sånn sett er jeg helt uskikket til å jobbe i den bransjen jeg gjør.

– Er du mest økonom eller mest bankmann?

– Jeg tror jeg er mest økonom.

– Hvordan er det å sitte som samfunnsøkonom og se på at bankene gjør en del som er bra for banken, men kanskje ikke så bra for samfunnet?

– En av utfordringene med bankkrisen er at vesentlige deler av virkeligheten rykker nærmere egen arbeidsplass. Og en forutsetning for at jeg og andre sjeføkonomer har fått så frie roller, er at vi ikke skal kommentere bankinterne forhold eller forhold som påvirker bankinterne forhold. I generelle vendinger så har nok også norske banker gjort en del som ikke helt er godt håndverk. Veldig generelt sagt. Egentlig er det ikke så interessant hva jeg mener, fordi noe av det viktigste ved min jobb er at kundene skal vite at det jeg sier er sannferdig, etterrettelig og objektivt. Noe annet nytter ikke. Ikke bare for at jeg skal kunne se meg selv i speilet, men jeg tror at hvis man blir tatt i ikke å være objektiv eller sannferdig i en sånn virksomhet som jeg bedriver, så har man stengt døra. Både i forhold til offentligheten og i forhold til kunder.

Dagen vi møtes rundt kjøkkenbordet, er Dørums sjefs bilde på forsiden av alle avisene. Kjenner han statsministeren for godt, har han solgt statsobligasjoner han ikke burde solgt? Overskriftene er store og mange, og Dørum er mer enn normalt opptatt av ikke å skape nye.

– Skulle du ønske at du noen ganger hadde en friere rolle som kommentator av økonomi og samfunn?

– Nei, jeg trives veldig godt i banken. Det hender at det er ting som banken gjør som jeg kan være kritisk til, men det ligger til min rolle at eventuell kritikk av slike ting, det må jeg ta internt.

– Fortell om privatøkonomien din. Er du strukturert?

– Nei, jeg er nok ikke det altså. Da vi kjøpte huset, syntes jeg at vi hadde veldig mye gjeld, og jeg ble veldig stressa. Da bandt vi renta. Men nå har vi relativt romslig økonomi, så nå handler det mer om at vi ikke bruker penger vi ikke har. Og så har vi rask nedbetaling på lånet. Jeg synes vi har høyt nok forbruk som vi har, og det er greit å ha den bufferen. Det neste spørsmålet for oss, er om vi synes vi har råd til å kjøpe en hytte. Og eventuelt ta opp mer lån da. Og da må vi ta en runde på de store, fundamentale beslutningene. Enn så lenge går den daglige kverna.

– Hva tenker du om forbruket ditt i det daglige?

– Jeg er nok litt sånn at jeg sparer på skillingen, men lar daleren gå. Jeg kan være veldig bevisst på meningsløse ting, og så forsvinner likevel de store pengene ut uten at jeg tenker over det. Men jeg forsøker faktisk noen ganger å være litt bevisst på ikke å være så bevisst. Jeg synes for eksempel det er uforholdsmessig dyrt å spise ute. Men hvis jeg sitter og tenker på det hele tiden, blir det i hvert fall ikke noe hyggelig. Jeg prøver å ikke forholde meg til regningen, men bare si at nå går vi ut og spiser, og så lar vi det være med det. Jeg orker ikke leve et liv hvor jeg må drive og shoppe rundt etter billigste forsikring og sånt. Døgnet har så og så mange timer, og det å spare hundrelapper har ikke høyeste prioritet.

– Hva forbinder du med Forbrukerrådet?

– Jeg er sterk tilhenger av at forbrukerne settes i stand til å gjøre godt informerte valg, og sånn sett mener jeg at Forbrukerrådet gjør en verdifull jobb.

– Er det noe Forbrukerrådet burde jobbe mer med?

– Noen av de viktigste beslutningene som folk gjør er jo hus, forsikring og sparing. Det kompliserte er ikke å velge riktig vaskemaskin, men livsforsikring eller riktige spareprodukter. Det er en arena der jeg mener behovet for objektiv, etterrettelig informasjon er særlig sterkt. Både fordi det er kompliserte ting og fordi det kan ha større økonomiske konsekvenser enn om du kjøper gal vaskemaskin.

– Er det noen positive sider ved finanskrisa?

– Det mest positive når man får den type kriser, er at man får en bevissthet om hva som gikk galt, og hvorfor det gikk galt. Ellers er det vanskelig å si noe positivt så lenge det åpenbart har negative konsekvenser for så mange.

– Børsene stuper, er det lurt å kjøpe aksjer nå?

– Hvis du er sikker på at du ikke trenger pengene de nærmeste årene. Men det at aksjekursen nå har falt, er et symptom på at noe er alvorlig galt, at optimismen er borte og tilliten er borte, men det betyr egentlig på langt nær så mye som det at kreditten har tørket inn. Det er mye mer alvorlig. For når aksjekursen faller så er det noen som blir fattige på papiret, men det påvirker ikke nødvendigvis forbruket deres. Men når kreditten tørker inn, får det realøkonomiske konsekvenser. Det er viktigere enn at en eller annen fondssparer ser at det han eier plutselig er verdt 50 prosent. Jeg synes det er et overfokus på aksjemarkedet i den situasjonen vi er i. Det er ikke det som betyr mest for realøkonomien.

Ikke helt privat: - Det er ikke så interessant hva jeg mener. Det viktigste er at jeg klarer å formidle objektiv informasjon, mener Øystein Dørum. (Foto: Julie Bianca Dahl)