Intervjuet: Kriseforskeren

Christian Poppe har skrevet doktoravhandling om mestring av alvorlige gjeldsproblemer. Nå forsker han på hvordan finanskrisen påvirker nordmenns forbruk.

Julie Bianca Dahl Kommunikasjonssjef, 11.03.2009 12:06 Også publisert i Forbruker-rapporten mars 2009

CHRISTIAN POPPE opplever nå sin andre finanskrise som forbruksforsker. I 2009 har han nemlig 20-årsjubileum som forsker på privatøkonomi og gjeldsproblemer ved SIFO, Statens institutt for forbruksforskning.

– Hvordan har finanskrisen endret forbruket vårt?

– Dette er en merkelig krise fordi folk flest har vel så god råd i år som i fjor. SIFO gjorde en undersøkelse i oktober 2008 som viste at forbruket hadde gått ned, og vi så at det hadde gått ned innenfor ni forbruksområder. Det kan være to grunner til det: Noen kan faktisk ha fått dårligere råd på det tidspunktet fordi renta var svært høy. Den andre grunnen er psykologisk ved at renteutsiktene tydet på at den ville fortsette å holde seg høy i lang tid. Man forbereder seg på en krise man tror kommer ved å redusere og tilpasse forbruket.

Sosial identitet viktigst

– Hva er det første vi kutter ned på og hva tviholder vi på til siste slutt?

– Vi sparer inn på oppussing, ferier, fritid, uteliv, restaurantbesøk, innbo, klær og sko, elektro, men vi vet egentlig ikke hva vi sparer inn på først og sist. Men det vi ser helt tydelig, er at man innretter seg slik at man prøver å opprettholde livsstilen og den sosiale identiteten. Derfor kutter vi ikke forbruket helt, men vi finner billige substitutter. Vi velger Norges-ferie fremfor utenlandsferie, vi går på kafé fremfor restaurant. Kinoene øker omsetningen, det samme gjør Vinmonopolet. Vi blir mer opptatt av de nære ting — hjemmet, familien, den nærmeste vennekretsen — og velger kanskje andre samværsformer. Mange flere av oss ser for eksempel ut til å ta en tur i marka eller satse på andre friluftsaktiviteter. Slik sett kan en krise faktisk ha positive effekter ved at man oppdager nye gleder og nye sider ved seg selv.

– Endrer finanskrisen også nordmenns sparing?

– Sparing er veldig livsfasebetinget, og slik skal det også være. De unge skal ikke spare, de skal etablere seg og investere med lånte penger. Senere i livet skal man være på plussiden. Diskusjoner om sparing preges ofte av moralisme: «De unge er så kravstore og skal ha alt med en gang. Hadde de gjort som oss og spart i stedet for bare å bruke penger, ville de ikke fått gjeldsproblemer». Men dette er ikke riktig. Det er først og fremst på grunn av høye boligutgifter at vi får gjeldsproblemer. Selv om høyt forbruk kan være det som tipper lasset, har jeg fortsatt til gode å høre om noen som har fått gjeldsordning utelukkende på grunn av forbrukslån.

Kan komme katastrofetilstander

– Kan du si noe om krisen på begynnelsen av nittitallet i forhold til den vi opplever nå?

– Den forrige krisen var i større grad knyttet til realøkonomien og var preget av mangel på realverdier i næringslivet. Den var også nært knyttet til dereguleringen av kredittmarkedet og andre politiske reformer. Og både arbeidsløsheten og renten løp løpsk. Dagens krise har begynt i USA som en finanskrise, og har i Norge først ganske nylig slått inn i realøkonomien. Husholdningene har en langvarig oppgangstid og fl ere gode lønnsoppgjør bak seg. Selv om renten er langt mer under kontroll, er mange samtidig svært risikoutsatt fordi de har tatt opp mye gjeld på et tidspunkt da boligrentene lå på et historisk lavt nivå. Generelt er det uheldige livsbegivenheter kombinert med fall i boligmarkedet og sysselsettingen, som fører folk inn i gjeldsproblemer. Til nå har vi ikke sett katastrofetilstander verken i bolig- eller arbeidsmarkedet slik vi så det under den forrige krisen. Men det kan komme.

Tiden mellom forrige krise og den vi opplever nå, har Poppe blant annet brukt til å jobbe med sin doktoravhandling om atferdsmønsteret til personer med alvorlige gjeldsproblemer.

– Når folk får gjeldsproblemer går atferden typisk gjennom tre faser. I den første fasen handler man slik man alltid har gjort, men man nedjusterer forbruket, og håper at det går over av seg selv. Det er som regel en effektiv metode, det er det vi alle gjør når det kniper, og for de aller fleste av oss fører det til at situasjonen bedrer seg. Likevel tipper noen over til fase to som er en kaosfase der man mister kontrollen. Man åpner ikke posten, og gjør seg utilgjengelig for kreditorer. Samtidig ser vi at de gjør mye for å bedre situasjonen, som for eksempel å ta seg en ekstrajobb, jobbe overtid eller jobbe svart. Dette er en kaotisk, men aktiv periode.

– For noen er dette likevel ikke nok og de går over i fase tre. Den kjennetegnes av at man har mistet alt unntatt gjelden. Dette er en samfunnsmessig veldig uønsket fase. Noen mister jobben, og mange tør ikke ha penger i banken fordi de er redde for at kreditorene skal ta dem. Personer i denne fasen har sterk mistillit til bankvesenet og det politiske styresettet vi har. Et av de største problemene under krisen på nittitallet var at så mange hadde mistillit til systemet.

Ifølge Poppe er den sterkeste drivkraften hos personer med gjeldsproblemer å opprettholde en tilvant sosial standard.

– Den ene virkelig generelle mekanismen er at vi har en aversjon mot deklassering. Vi søker alle sosial trygghet. Motstanden mot å ta et skritt ned er sosialt forståelig, men også økonomisk irrasjonell. For når man ikke har råd til å opprettholde en tilvant standard, vil sosialt fornuftige handlinger fort føre til uoverstigelige økonomiske problemer. I verste fall fører det til at man blir marginalisert, og mister både jobb og venner – og dermed også store deler av det sosiale livet.

– Oppfører vi oss annerledes nå enn i forrige krise?

– De som er i hva jeg kaller fase tre, som har uoverstigelige gjeldsproblemer, oppfører seg antakeligvis ganske likt. Men før man kommer så langt så finnes det mange flere mestringsmuligheter nå i forhold til den forrige krisen. Vi har en gjeldsordningslov og en økonomisk rådgivningstjeneste som i hvert fall skal fungere. Dessuten har bankene skjønt hva krise er, og bør kunne være mer fl eksible i forhold til kundene, spesielt hvis de melder fra om problemene tidlig.

Må regulere markedet

– Kan det være noe i måten bankene låner ut penger på som har skapt en annen type gjeldsslaver nå enn tidligere?

– Ja. En del husholdninger har avdragsfrie lån, og har da brukt opp bufferen allerede dersom de skulle få problemer. Vi ser også at bankene har vært svært lånevillige og slik sett bidratt til veksten i boligprisene. Dessuten har tilbydersiden vært kreativ og blant annet laget «pakker» hvor man tilbyr borettslagsleiligheter med lave innskudd og høy fellesgjeld. Dette er en norsk form for subprime. Det trengs regulering for å hindre gjeldsfeller av denne typen.

– Hva betyr den norske velferdsstaten? Skal det mer til før nordmenn begynner å spare inn på forbruket? Vi har jo arbeidsledighetstrygd og andre sikkerhetsnett som savnes i mange andre kriserammede land.

– Nordmenn har stor tillit til velferdsstaten. Det ser vi ikke minst på matområdet, hvor vi nærmest forventer at staten tar det fulle ansvar for at maten vi spiser er trygg. Vi får dermed ikke en bred nok diskusjon i Norge om matsikkerhet og hvordan ansvarsfordelingen mellom stat, næring og forbruker bør være. På det økonomiske området er det viktige paralleller. Jeg tror riktignok ikke at folk handler økonomisk uklokt fordi de regner med at staten ordner opp etterpå. Derimot har folk, når de først har havnet i vanskeligheter, stor tillit til at staten faktisk hjelper dem med å løse problemene. Skuffelsen er derfor stor når de fi nner ut at det er mye vanskeligere enn man tror å få hjelp - selv nødhjelp. Dette er en betydelig kilde til mistillit i det jeg kaller fase 3.

Poppe mener nordmenns tillit til velferdsstaten på ingen måte er grunnløs.

– Velferdsstaten ser jo ut til å ha løst gjeldsproblemene en gang for alle; en rekke tiltak har blitt innført, herunder en gjeldsordningslov og kommunal plikt til å yte økonomisk rådgivning til privatpersoner. Men selv om de institusjonaliserte mulighetene til å komme ut av gjeldsproblemer nok er blant de beste og mest omfattende i verden, er ikke risikoen for å komme i slike vansker fjernet. I oppgangstider tilbyr markedet stadig nye muligheter som på et senere tidspunkt viser seg å være gjeldsfeller. Samtidig vender de økonomiske krisene tilbake med ujevne mellomrom. Dermed skapes nye årsaksmekanismer, nye problemtyper dukker opp, og støtteordningene viser seg etter hvert ikke å være så treffsikre som man skulle tro. Og når krisene kommer, er hjelpeapparatet gjerne underdimensjonert og lovverket kanskje i utakt med de nye utfordringene. Troen på den norske velferdsstaten kan slik sett legge en demper på den oppmerksomheten som er nødvendig å ha på gjeldsproblemfenomenet - også i oppgangstider.

(Foto: SIFO)