I 16 år var Espen Bogens jobb å forhandle frem leverandøravtaler med de store dagligvarekjedene. Nå har han gitt opp jobben for å fortelle oss sannheten om hvorfor norske dagligvarepriser er for høye.
– LAVPRIS ER en bløff. Det finnes ikke lavpris i Norge. Påstanden kommer fra Espen Bogen, mannen bak boken Rik på Lavpris – Bløffen om norske priser og konkurranse i norske matbutikker.
Til tross for diskusjoner om priskonkurranse og pressede marginer i dagligvarebransjen, mener Bogen at norske dagligvarepriser er mellom 10 og 20 prosent for høye.
– Vi har utvilsomt for høye dagligvarepriser i Norge. Dette skyldes mangel på konkurranse og stilltiende samarbeid mellom de fire store matvarekjedene.
Med de fire store sikter Bogen til ICA, Coop, Reitangruppen og den største av dem alle, Norgesgruppen. Til sammen eier disse 99 prosent av norske matbutikker.
– Dette skaper problemer på landsbasis, men i enda større grad i nærmiljøene. Som alle andre handler jeg i nærmiljøet og da har jeg ikke så mange alternativer. Det hadde vært annerledes dersom vi hadde hatt en handlekultur som i USA, der man gjerne kjører til en stor matbutikk en gang i uken og fyller opp bilen. De norske butikkene er basert på dag til dag-handling, og det bidrar ikke til å styrke konkurransen.
Vi hører til stadighet kjedene selv si at de har så lave marginer, og at det må ses som bevis for at vi ikke har for høye priser?
– Ole Robert Reitan elsker jo å prate om at det er så hard konkurranse. Det virker som om konkurransen er så hard at det er så vidt han orker å gå på jobb. Hvis du leser årsrapporten til Norgesgruppen 2006, så ser du at de hadde et driftsresultat på 1,7 milliarder ut ifra en omsetning på 36 milliarder. Videre står det at det er hardt press på bruttofortjenesten og de gir inntrykk av at det er så vidt dette går rundt. Da skjønner jeg ikke logikken.
Hva mener du med at det eksisterer et stilltiende samarbeid mellom kjedene?
Siden 2002 har Rema vært 10-20 øre billigere på nesten alt siden 2002. Men her er prinsippet don’t rock the boat. Hvis ingen reiser seg, men alle sitter stille, så går det bra. Du får postkassa full av reklame hver uke, med bilder av produktene og priser. Men hvorfor kommer det ikke en avis hvor det står bilde av et produkt, med Rema-pris, Kiwi-pris osv. under? Da har noen reist seg opp i båten. Det har vært en kjøttdeig-priskrig på Skedsmo, men det er det eneste som har skjedd av priskriger. Og det er betegnende for situasjonen.
Hvor havner da pengene, hos leverandørene, matvarekjedene sentralt eller hos franchisetakerne?
– Sentralt hos de fire store kjedene. Det går store, skjulte pengestrømmer fra leverandørene til kjedekontoret. Dette er penger som franchisetakerne aldri ser og som burde gitt lavere priser, men det gjør de ikke.
Hva slags penger er dette snakk om?
– Leverandørene må betale en bonus for å få være i butikkene i det hele tatt, og de må betale for å få god plassering i butikkhyllene. I tillegg må de presentere en pakke for å være med på fi nansiering av markedsføring, tv-kampanjer osv.
Hvorfor gir ikke dette lavere priser?
– Det er kun toppsjefene i kjedene som kjenner alle disse bonusene. Dersom disse pengene fulgte varen hadde de ikke kunnet holde det skjult, og de som driver franchise ville sett hvor mye penger som strømmer gjennom systemet som de ikke får del i. Dette ville tvunget frem krav om lavere priser ut til kundene. I USA er ikke dette lov, der må pengene følge varen. Det ble fremmet et lovforslag i 2005 som ville stoppet denne praksisen også her i Norge, men lovforslaget ble nedstemt. Hvorfor det ble nedstemt er noe jeg gjerne skulle sett mer på, men jeg mener at en slik lovendring ville vært bra for forbrukeren og gitt lavere dagligvarepriser.
– Hvis man ser på den nye konkurranseloven fra 2004, står det uttrykkelig at loven har som formål at den skal ivareta forbrukernes interesse, det er forbrukerne det handler om. Likevel mener jeg at forbrukerne ikke har noen glede av de tiltakene som er gjort.
Du har selv jobbet med å forhandle slike bonusavtaler på vegne av Gillette og Beiersdorf. Dette er store leverandører. Hvordan tror du det er for en liten produsent å møte dette systemet?
– Det er nesten umulig. For det første ønsker kjedene å importere varene selv, for det er da de tjener mest penger. For det andre skal du kunne skaffe til veie et betydelig beløp til bonuser, tv-kampanjer osv. Det har skjedd at en butikk har gitt etter for lokalt press, men det er motvillig og ikke på bakgrunn av at de ønsker å tilby det kundene vil ha. Butikkens utvalg bestemmes av hvem som betaler mest, ikke ut ifra hva kundene vil ha.
I boken din omtaler du kjedenes forhandlere som bøllete, at de opptrer som rabiate sersjanter. Du hevder at de truet med å få kastet ut dine produkter fra alle de fi re kjedene dersom du ikke godtok deres krav om bonus. Vil dette si at du mener at kjedene rotter seg sammen mot enkelte leverandører?
– Ja. Du trenger ikke ha sittet på innsiden for å hevde det. Hvis du tar en titt på artikkelserien Dagens Næringsliv hadde i forbindelse med Tine-saken i 2005, ser du at Tine hadde presentert for kjedene en helt ny serie med majonesbaserte salater, som ble positivt mottatt. De satte i gang med å lage emballasje, sette opp maskiner og alt det som kreves for en så stor produksjon. I det de var klare for å trykke på knappen sa alle kjedene brått: nei, vi vil ikke ha det likevel. Det er jo litt rart, at ikke én av kjedene da ser dette som et konkurransefortrinn, men at alle plutselig sier nei. Samtidig.
Det har blitt sagt at det egentlig er ICA som står bak Tine-saken, men at de fikk presset Tine til å ta på seg skylden, kan du kommentere det?
– Alt bonuspratet var veldig ubehagelig for kjedene, og det var uhyre viktig for dem å få fokuset bort over på leverandørene. For kjedene sier at det er ikke vi som er problemet, det er jo knallhard konkurranse og det er beintøft. Men se på leverandørene dere, se på Gilde, se på Tine, de har makt de! Det var det som var strategien, og de lyktes jo hundre prosent i å få frikjent seg selv og få fokus over på leverandørene.
Hvordan har kjedene mottatt boka?
– Etter hva jeg vet har to av kjedene brukt to eksterne medierådgivere bare for å knekke boka mi og hindre at den får publisitet. De har gode kunnskaper i sine egne hus og de leier også inn proffe folk. Og det lykkes de med.
Bogens budskap går likevel ikke upåaktet hen. Fornyingsminister Heidi Grande Røys har med henvisning til Bogens bok bedt Konkurransetilsynet se på saken. I et brev til departementet den 19. desember 2008 skriver tilsynet at de nå vil intensivere kontrollen med kjedenes samarbeids- og bonusavtaler og undersøke dagligvareprisene overtid, for å kunne avdekke eventuelle prissamarbeid.
Tips en venn om denne artikkelen
Utskriftsvennlig versjon av siden
(Foto: Scanpix)
Espen Bogen har jobbet som selger, produktsjef og med kjedeforhandlinger i dagligvarebransjen. Han er forfatter av boken «Rik på Lavpris».
© forbrukerportalen.no Har du kommentarer til nettstedet, send e-post til webredaksjonen.
Ansvarlig redaktører for innholdet på forbrukerportalen er Julie Bianca Dahl og Jarle Oppedal.
Nyhetsbrev og syndikerte nyheter (RSS og ATOM)