Vi tipser mot vår vilje

Tipser du noen ganger selv om du egentlig ikke har lyst? Det har du ingen grunn til, selv om tipsetterspørselen stadig blir større.

Anders Firing Lunde Journalist, 01.10.2008 12:00 Også publisert i Forbrukerrapporten september 2008

Du er på restaurant med noen kolleger, og skal betale for et enkelt måltid og en halvliter øl. Servitøren har gjort jobben sin, verken mer eller mindre, men kollegene dine gir ham likevel noen tiere ekstra. Nå er det din tur til å betale, og servitøren står bak skulderen din, mens du finner fram pengene. Du har ikke lyst til å tipse, men sier likevel «Det er greit» når du gir ham en 200-lapp for regningen som kom på 175 kroner. Servitøren takker pent.

– Jeg tror mange nordmenn tipser fordi de synes de må, sier Jens-Petter Hagen. Han jobbet tidligere som informasjonssjef i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet (HRAF), men er nå rådgiver i Fellesforbundet, som HRAF ble en del av i 2006.

– Det er selvsagt helt rimelig å tipse hvis du får en tjeneste utover det du kan forvente. Men når du er ute og betaler for mat og drikke, betaler du også for en vare og en service. Disse pengene skal føre til at du faktisk får en ålreit tjeneste. Det må ikke være sånn at folk føler at de nærmest må tipse hver gang de er ute og spiser, sier han.

Usikre kunder

Kai Victor Hansen er førsteamanuensis på Norsk Hotellhøgskole ved Universitetet i Stavanger. Han har i flere år forsket på kunders måltidsopplevelser ute. Resultatene har han presentert i en doktorgradsavhandling. Hansen deler Jens-Petter Hagens syn.

– Nordmenn tipser i mange tilfeller mot sin vilje. Muligens fordi de føler et sosialt press fra de som sitter rundt, og muligens fordi de ikke vil framstå som gjerrige. Men han sier videre at de fl este ønsker å ha det fi nt når de går ut, og at mange selvsagt liker å spre gleden ved å gi noen kroner ekstra når de føler de blir sett, og får god behandling.

– Men det er interessant å tenke på hvilke andre mekanismer som ligger bak. Det eneste som i hvert fall er sikkert, er at forbrukerne har et genuint ønske om å gjøre det rette når de er ute og spiser, sier han.

– Vanskelig å vite

Hva som er det rette, og hvorfor folk streber etter å blidgjøre abstrakte forventninger akkurat når de er ute og spiser, er derimot ikke like lett å svare på. Kai Victor Hansen forteller at det fi nnes lite eller ingen forskning på tipsing – et tema han opplever få vil ta i.

– Tipsing er nesten tabubelagt. Servitører vil ikke svare på hvor mye de får i tips, Finansdepartementet aner ikke hvor mye tipsingen i Norge er verdt, og folk snakker knapt om hvorfor og eventuelt hvor mye de skal tipse når de er ute og spiser. Hvordan reagerer bordkameratene mine hvis ikke jeg tipser? Forventer servitørene tips her? Hvem vet, spør han.

Verdensvante nordmenn

Begge påpeker at nordmenn er mer bereist enn noen gang, og at ønsket om å framstå som verdensvant kanskje kan forklare hvorfor vi tømmer lommeboka for mynter. Ola Nordmann spiser sannsynligvis mer ute på ferie enn hjemme, og i mange typiske ferieland er servitørene avhengige av tips for å overleve.

Jens-Petter Hagen i Fellesforbundet tror ferierende nordmenn kan ha tatt med seg hjem i bagasjen forestillingen om at tips er nødvendig. Men han setter skapet på plass når han sier:

– Det er uproblematisk aldri å tipse i Norge.

Tips unødvendig i Norge

For i Norge skal ikke servitører være avhengige av tips. Ifølge Hagen er Fellesforbundets prinsipielle syn at servitører skal få en levelig lønn av arbeidsgiveren, og at tips ikke er lønn. Servitører i Norge har det ikke som kolleger i flere andre land, for eksempel USA, hvor tips for mange i stor grad er lønna.

– Det har vært tilfeller i Norge hvor tips har blitt brukt som argument for lav timelønn. Sånn skal det ikke være. Den utviklingen er svært skummel, og slik kan tips være en trussel mot lønna. Tips gir deg ikke feriepenger, sykepenger og pensjonspenger, og er heller ikke en stabil inntekt du kan sette opp på budsjettet, sier han.

Likevel er det nok mange, særlig av dem som jobber midlertidig, som velger servitøryrket på grunn av tips, og søker seg dit hvor kundene legger igjen mest.

– Det er uprofesjonelt når servitører forventer tips – og hvis de som tipser godt får bedre service, er det en form for prostitusjon som er helt uakseptabel. Servitøren skal gi alle kunder samme service, og vedkommende er heldig hvis han eller hun får noe ekstra. Løpinga etter tips er en av tipsingens negative sider, sier rådgiveren i Fellesforbundet.

Misfornøyde tipsere

Det er kjedelig å få smakløs mat, dårlig service og en kald velkomst når man først har gått ut for å spise. Men nordmenn tipser likevel.

– Det er et problem at gjester tipser selv om de er misfornøyde, sier Kai Victor Hansen, og legger til:

– Vi må bli mye flinkere til å si fra når vi er misfornøyde. Selv om ingenting stemmer, nikker vi og smiler når servitøren kommer bort og spør om alt er bra. Vi må bruke denne muligheten til å si hva vi mener. Det er den raskeste måten å forbedre restaurantene i Norge på.

Tipsglass overalt

Begge motsetter seg de siste års utvikling hvor tipsglass har dukket opp på kebabsjapper, kaffebarer, hos bakeren og på bensinstasjoner.

– I utgangspunktet er det interessant å spørre seg hvorfor vi bare tipser servitøren og ikke for eksempel en dyktig foreleser. Men hvis det blir etterspørsel etter tips på for mange steder, blir det til slutt en motstand mot det. Det blir utvannet, og det blir for dumt, sier Kai Victor Hansen.

Jens-Petter Hagen minner om at tipsing opprinnelig er ment som en gave til noen som yter god service. – Med slik tipstigging vi har sett i det siste, har det heller blitt et «show point». Det er både useriøst og uheldig, mener han.

- Servitører vil ikke svare på hvor mye de får i tips, Finansdepartementet aner ikke hvor mye tipsingen i Norge er verdt, og folk snakker knapt om hvorfor og hvor mye de skal tipse, sier Kai Victor Hansen, førsteamanuensis på Norsk Hotellhøyskole. (Foto: Elisabeth Tønnesen)