Kamuflasje i kjøledisken

«Godt norsk» står det på varene i kjøttdiskene. Men snart importeres én tidel av kjøttet vi spiser. Hvor det kommer fra og hvor det blir av, får vi sjelden vite.

Henrik V. Ebne Informasjonsrådgiver/journalist, 11.11.2007 00:00 Også publisert i Forbrukerrapporten november 2007

VI SPISER LANGT MER kjøtt enn det norske bønder klarer å produsere. Dermed må det handles enorme mengder kjøtt i utlandet. I år ligger vi an til å importere 19 400 tonn kjøtt. Neste år forventes det en import på hele 21 000 tonn kjøtt. Det tilsvarer 4,5 kilo for hver eneste nordmann, eller 8,4 prosent av det totale forbruket av rødt kjøtt på cirka 53 kilo per person. For storfekjøtt ligger importandelen an til å bli hele 13,5 prosent. Hver åttende biff vi legger på tallerkenen, kommer altså statistisk sett fra utlandet. Kjøttbransjen liker ikke å snakke om dette. Derfor skifter utenlandsk kjøtt «statsborgerskap » ved grensen, fra «skummelt» utenlandsk kjøtt til godt norsk, på vei til et supermarked nær deg.

Kvernet til norsk

I norske kjøledisker bugner det av koteletter, pølser, fileter, kjøttboller og kjøttdeig, men det meste er merket «godt norsk» eller «kun norske råvarer». Først i dypet av en frysedisk dukker det kanskje opp en biff merket med: «Opphavsland Brasil». Men det meste av importkjøttet settes til livs uten at vi får vite om opphavet til kjøttet på gaffelen.

– Importert kjøtt selges til restauranter og andre serveringssteder, der det sjelden opplyses om hvor kjøttet kommer fra, sier Hans Thorn Wittussen som er markedssjef i Norsk Kjøtt.

Men det meste blandes inn i billigprodukter som ikke merkes med «godt norsk», men kanskje med «produsert i Norge». Kjøttindustrien opererer derfor med flere datterselskaper og varemerker avhengig av hvor ingrediensene kommer fra.

– Gilde bruker kun norsk kjøtt i sine varer, men det er opprettet et varemerke, Carna, som benytter importert kjøtt i produktene, sier Wittussen.

Kjøtt skal i utgangspunktet merkes med opprinnelsesland, men når det blandes ut i andre produkter, slipper produsentene unna denne regelen.

– Mye importert kjøtt er det som kalles produksjonskjøtt, det vil si at det males opp og blandes i karbonader, pølser og andre kjøttvarer. Det stilles ikke krav til merking med opphavsland for ingrediensene som inngår i foredlede kjøttvarer, sier Wittussen.

Disse reglene gjelder for øvrig kun for storfekjøtt.

– Bestemmelser om opprinnelsesmerking finnes ikke for andre dyrearter, så på kjøtt fra småfe er det bare krav fra det offentlige om at det skal stå hvor det er nedskåret, sier Eivind Smith i Mattilsynet. Det betyr at kjøttindustrien kan importere hele skrotter av sau og svin og blande det inn i «norske kjøttprodukter » uten å informere oss forbrukere.

Så med mindre det står spesifisert på emballasjen at alle ingredienser er norske, kan produktet inneholde kjøtt fra Afrika, EU-land eller kanskje New Zealand eller Sør-Amerika.

I tiår har vi blitt tutet ørene fulle om hvor «farlig» det er med kjøtt som ikke er heilnorsk. Kanskje med god grunn.

Bakterier og grenser

– Langreist kjøtt inneholder mer salmonella og andre helseskadelige bakterier. I tillegg er bakteriene langt mer resistente mot antibiotika, heter det i DANMAP-rapporten, som hvert år utgis av danske helsemyndigheter.

Norge er gjennom EØS-avtalen en del av EUs indre marked. Det betyr at det i teorien er fritt fram for import av kjøtt, men fordi Norge har mindre salmonella, er det visse unntaksregler som gjelder. Mens alt kjøtt fra land utenfor EØS-området skal kontrolleres av Mattilsynet, foretas det kun stikkprøver av kjøtt fra EØS-landene. I EU/EØS overlates kontrollen av kjøttet til eksportørene før det sendes til Norge, og Mattilsynet foretar kun stikkprøver. Imidlertid skal all transport av kjøtt over landegrensene registreres i en felles database. Dessverre er det ikke mulig å få ut tall fra dette systemet, opplyser Mattilsynet som lover å gå gjennom egne tall for kontroller av importert kjøtt.

Tallene viser at det føres liten kontroll med kjøtt som kommer fra Europa, selv om det er der det meste av kjøttet vi importerer stammer fra. Norge følger EUs regelverk gjennom EØS-avtalen. Det betyr at kjøtteksportørene og importørene selv får lov å foreta kontroll og godkjenning. Myndighetene har kun anledning til å foreta stikkprøver.

Mye dårlig

I fjor foretok Mattilsynet 282 dokumentkontroller av kjøttpartier fra Europa. Det ble kun foretatt 116 fysiske kontroller av kjøtt på vei inn i landet fra EU. Av disse ble det funnet avvik i hver tiende prøve. Norske myndigheter kan ikke foreta grensekontroll av kjøtt fra EU/EØS. Men siden Norge har mindre salmonella enn land lengre sør i Europa, er det likevel anledning til stikkprøvekontroller.

Annerledes er det for kjøtt fra land utenfor EU/EØS. Her kontrolleres alt kjøttet for salmonella, og ved mistanke også for andre smittestoffer. Mengden kjøtt fra ikke-europeiske land utgjør en liten del av den totale importen, og det ble i fjor tatt inn 396 partier kjøtt fra slike land, ifølge tall fra Mattilsynet. Det meste av kjøttet vi importerer havner dermed i kjølediskene uten myndighetskontroller.

– Av de 396 partiene fra land utenfor EU/EØS ble 27 avvist av ulike grunner. Vi har ikke oversikt over hvor mange av partiene som ble avvist fordi de var positive med smittestoffer, opplyser Hanne Ly i Mattilsynet.

Forbrukerrådet mener vi forbrukere har krav på å få vite hva vi spiser. E.coli-skandalen i fjor viser også at sporbarhet er viktig når noe går galt, og jo flere langreiste kjøttråvarer i et produkt, desto vanskeligere er det å finne hvor smittestoffene stammer fra.

– Kundene skal få opplyst hvor maten kommer fra, slik at de har et reelt valg. Forskriftene for merking bør endres, slik at det skal spesifiseres hvor kjøttråvarene kommer fra også når de blandes i ulike ferdigprodukter. Uansett må vi forvente at maten skal være trygg å spise, sier Sigrid Skjølås hos Forbrukerrådet.