Et møte med Trond Blindheim og Kjetil Rolness: Jakten på den gode samtalen

Med en fin bil kan du imponere 90 prosent av befolkningen, men risikere å bli utstøtt av de siste 10. Hvilke statussymboler imponerer den kulturelle elite? Vi inviterte to av klanens medlemmer og fremste kommentatorer til diskusjon: sosiologene Kjetil Rolness og Trond Blindheim.

Julie Bianca Dahl Kommunikasjonssjef, 18.01.2007 09:28 Også publisert i Forbruker-rapporten desember 2006

DE VAR UNGE, de hadde akkurat startet klatringen på den økonomiske og karrieremessige stigen, og de skulle vise verden at de gjorde suksess. De var tre unge kamerater som i 1985 gikk sammen om å kjøpe drømmebilen. Ikke slik at de kjøpte én bil på deling, men tre prikk like biler.

På rad og rekke kom de kjørende inn på gårdsplassen og viste frem sine splitter nye sorte BMWer. De kunne speile seg i lakken og når de var ferdige med å være opptatt av seg selv og ble klare for kontakt med omverdenen kunne de dra frem rosinen i pølsa – mobiltelefonen.

Et vidunder på 12 kilo som så lett som bare det kunne tas ut av bilen. Foran og bak på hver av bilene skinte nummerplatene: BN 10001, BN 10002 og BN 10003. De hadde betalt dyrt for skiltene.

Det skulle være Bærumsskilter – i numerisk rekkefølge - og dette til tross for at ingen av guttene bodde i Bærum. Men hvem hadde tid til å bry seg med sånt? Det var damer å møte og aksjer å kjøpe.

Mer enn penger

Det var enklere å imponere i 1985. Da var det hard cash og fine biler som gjaldt og fram til denne dagen hadde kultur og økonomi hengt sammen; Det var de samme som hadde kulturell kapital som også hadde økonomisk kapital. I dag holder det ikke med en mobiltelefon hvis du skal imponere omgivelsene. Det holder stort sett ikke å ha en flott adresse eller en skinnende BMW heller. I følge sosiologene Kjetil Rolness og Trond Blindheim kommer du til kort med aldri så mye penger på bok hvis ikke du har de rette sosiale evnene og de riktige historiene å fortelle. Vi samlet de to over et restaurantbord og overvar den gode samtalen.

La oss begynne med det enkle først: Hva er et statussymbol?

- Et statussymbol er noe det er knapphet på. Enten må det være dyrt, eller det må være knapphet i form av at det krever lang tilegnelse av ferdigheter og fortrolighet for å kunne verdsette og ikke minst prate om og alternere disse tingene. For eksempel vin eller kunst, sier kultursosiologen Kjetil Rolness.

I følge sosiolog og rektor ved Oslo Markedshøyskole, Trond Blindheim, er imidlertid ikke et statussymbol noe som viser hvem du er, men også noe som viser hvem du sammenligner deg med og hvor du står i samfunnshierarkiet.

- Noen steder er det viktig å vise frem en materiell rikdom. Jeg har nok penger til å kjøpe en sånn bil, sier Blindheim og blir fulgt opp av Rolness:

- Ja, mens andre vil si at: - jeg har nok kultur til å kunne avstå fra en sånn bil. Mitt indre liv er så rikt at jeg ikke trenger å blafre med ytre rikdom. Utover dette er det vanskelig å gi noen enhetlig tolkning av statussymboler, for i følge sosiologene kan noe som er et statussymbol i ett miljø bli oppfattet som fullstendig harry i et annet.

En av grunnene til at det er så vanskelig å holde oversikt er i følge Rolness og Blindheim at vi i motsetning til tidligere nå har fått et skille mellom to kulturer og to eliter i Norge; vi har en kulturell elite og vi har en økonomisk elite der de som har kulturell kapital sjelden har stor økonomisk kapital, og de som har økonomisk kapital sjelden har stor kulturell kapital. Ikke undervurder en flatskjerm Den såkalte økonomiske elite er enklere å imponere enn den kulturelle elite, og den gir større rom for mobilitet.

- Jeg tror at i Norge gir de dyre statussymbolene god valuta i veldig mange miljøer. Har du en flott villa, riktig adresse der du kommer kjørende i en ordentlig flott bil, har en stor flott flatskjerm, to hytter osv. Det er statussymboler som gjør jobben for 80-90 prosent av befolkningen, sier Kjetil Rolness.

Det er også mulig å jobbe seg oppover i den økonomiske eliten.

- I den økonomiske eliten kan man stige i gradene ved å tjene penger eller for eksempel være flink til å selge. Det er mye vanskeligere å oppnå sosial mobilitet i den kulturelle elite, for de er flinkere til å holde hverandre nede, sier Trond Blindheim. Det er i følge sosiologene langt vanskeligere å imponere den kulturelle elite der statussymbolene er mer sofistikerte.

- Dyre biler har alltid fascinert den økonomiske elite. De har brukt materielle verdier som signal utad for å vise hvem der er, mens det innenfor den kulturelle elite er samfunnsposisjon knyttet til kulturell kompetanse som gjelder, sier Trond Blindheim Den gode historiens magi Innpass i den kulturelle eliten kan imidlertid ikke kjøpes for penger.

- For å få innpass hos den kulturelle eliten må du være flink til å prate. Ikke bare om bøker, men også om ting du har opplevd – om reisene dine, unike erfaringer. Hvis du har vært et sted i verden hvor ingen andre har vært, eller du kjenner til hvilke restauranter som gjelder i en bakgate i Barcelona, sier Kjetil Rolness.

Og disse samtalene bør heller ikke finne sted hvor som helst.

- Det kan være viktig å få de rette invitasjonene – invitasjonene til festene blant den kulturelle elite, som Samtiden-festen for eksempel. Kunsten å like reality-tv Man kan få inntrykk av at det er viktig å gjøre de rette tingene, dersom man skal aspirere i den kulturelle elite, men ifølge Rolness kan man godt imponere også ved å gjøre de gale tingene, bare man gjør de gale tingene riktig:

- På et plan kan den kulturelle kompetansen bestå i å snu opp ned på konvensjoner. Det som er aller mest vulgært er det som er det kuleste av alt. Du trenger ikke ha mye penger hvis du har det blikket og den snerten som gjør at du med selvtillit kan stå og si at det nå er Reality-tv eller Britney Spears som gjelder.

Den kodede fjerten Trond Blindheim mener også at man ikke trenger å følge de rette konvensjonene, dersom man selv står i en posisjon til å endre konvensjonenes karakter:

- Det er mediet som gjelder når man skal tolke statussymboler der mediet er budskapet. Det er de herskende klassers tanker, de som er på Skavland, folk som har prestert noe over tid, ikke de som har blitt kjent gjennom Big Brother.

- Det er jo en gammel tradisjon, skyter Rolness inn og fortsetter:

- Det er jo bare det ordentlig gamle adelskapet som kan fjerte og rape. Det er ingen som tviler på at ikke vedkommende vet bedre, og da kan du gjøre sånt og få poeng for å kødde med koden. Fordi alle vet at du kan koden. Mens en småborger som fiser i fint selskap rødmer fordi han aspirerer mot noe der han ikke har en legitim plass og der andre ikke tiltror han noen plass. Da røper han seg ved at han gjør det, men ingen aristokrat hadde røpet seg ved å prompe. Det er bare morsomt.

Liten hjelp i bøker

Skikk og bruk kan fort vise hvilket sjikt du tilhører, men det hjelper ikke å sette seg ned og lese bøker på bøker om emnet.

- Poenget er at det finnes mange som ikke trenger å lese skikk og bruk. Det i seg selv å være opptatt av skikk og bruk, og skrive eller lese bøker om det, er vulgært. Enten så har man god smak og gode manerer, eller så har man det ikke, hevder Rolness.

Sosiologen Bourdieu skiller ikke bare mellom hvilke ferdigheter du kan, men også hvordan du har tilegnet deg det.

- Det er noe distingverende ved å ikke ha lest seg til kunnskap. Det å lese er jo i prinsippet noe alle kan gjøre. Du kan kjøpe noe som er raffinert eller som gir status, eller du kan lese deg til noe eller øve deg til noe, så har du et tredje nivå der du ikke har gjort noe for å lære deg det, det er bare en del av deg, du har vokst opp et sted der det er second nature. Det er det mest distingverte av alt. Enten så har du det eller så har du det ikke.

- Ja, noen kjøper seg til det. De kjøper gamle møbler og later som om de har gått i arv, mens de egentlig er kjøpt i en bruktbutikk. Eller de flytter hele hus fra Gudbrandsdalen og opp i Holmenkollen så det ser ut som Soria Moria slott som har stått der i 200 år. Men de har bare kjøpt en historie og en familiebakgrunn, følger Trond Blindheim opp.

- Men det er jo lett å avsløre. For de personene de søker å imponere, de kjenner jo til alle disse familiene og vet hvem som tilhører konstellasjonene og hvem som ikke gjør det. Men det funker vel i forhold til de som ikke er oppe i den. Det funker i forhold til flasherne.

Den kulturelle fotballstadion?

Den store utfordringen kommer for de i den økonomiske elite som er blitt rike nok til å ville utfordre den kulturelle elite.

- Vi ser stadig eksempler på personer i den økonomiske elite som forsøker å konvertere over i den kulturelle eliten ved å sponse kultur, kjøpe inn kunst og sponse kunstnere, sier Trond Blindheim.

Ifølge Rolness er det imidlertid ikke noen riktig konvertering det her er snakk om fordi de bare kjøper de statussymbolene som er gangbare hos den økonomiske eliten, mens den ordentlige formen for konvertering ville være å sponse filharmonien.

- Her i landet kan jeg ikke komme på en eneste virkelig rik person som har gått inn for å støtte den virkelig legitime kunsten. Hagen kjøper kunst av Vebjørn Sand, men det er jo bare tull. Det er mer betegnende at de som tjener penger, og spesielt de som har tjent penger fort, har ikke noen, ingen overhode, interesse av å investere i ordentlig kultur. De investerer i fotball og i båter, altså i ting som gir absolutt null kulturell kredibilitet. Jeg tror også at det er nødvendig for å bli rik i Norge. Hvis du holdt på å tjene penger og du hadde investert på en måte som viste at du aspirert mot intelligensiaen, den avantgarde kunsten, mot den kulturelle eliten, så hadde du tapt.

- Men nå har du glemt Trond Mohn som nylig ga flere millioner til universitetet, skyter Blindheim inn og forsøker å finne eksempler som motbeviser Rolness’ påstander.

- Ja, men det blir en veldig diskret form for sponsing. Det er ingen som gjøre det samme for kunstlivet som Røkke har gjort med Molde Stadion. Det er ingen som går inn og sponser operaen eller hele operaen slik som i København der det er en riking som har sponset byggingen av hele operaen. Så den konverteringen er påfallende liten i Norge.

Rolness må til slutt innrømme at det finnes eksempler på medlemmer av den økonomiske elite som har gjort gode ting for kulturen, men han mener likevel at det blir feilslått:

- Ta for eksempel Christian Ringnes eller en av de mer siviliserte rikingene. Han pusset opp Ekeberg- restauranten, noe som er veldig riktig, men hva gjør han så? Utenfor plasserer han kitsch- figurer som spolerer alt og som røper at han likevel ikke har skjønt noe. Eller han bygger opp et museum med småflasker. Hva er det for noe? Han burde jo lage et stort museum med den ypperste kunst som finnes og så overlate til forståsegpåerne å definere hva ypperlig kunst er.

Finnes det områder der den kulturelle og den økonomiske eliten kan møtes?

- Vin er interessant, for det er blant de svært få ting som du både kan få uttelling for både økonomisk og kulturelt. Vin er dyrt, men for å kunne verdsette den kreves masse, masse, masse kunnskap. Og artikulasjon, å kunne redegjøre for tradisjoner og distrikter og smaker, sier Kjetil Rolness.

Trond Blindheim (til venstre) og Kjetil Rolness. (Foto: Scanpix)