EU-landene kom i går fram til et kompromiss om det såkalte tjenestedirektivet. I den offentlige debatten har det vært mye fokus på konsekvensene direktivet har for arbeidstagere og deres rettigheter. Virkningen for forbrukerne har fått svært liten oppmerksomhet.
I denne artikkelen pekes det på hvilke følger direktivet får for myndighetenes mulighet til å opprettholde og videreutvikle vernet av norske forbrukere.
Hovedformålet med tjenestedirektivet er å bygge ned hindringer for tjenestehandel i EU. Initiativet er et ledd i Lisboa-strategien som har til formål å gjøre EU til verdens mest konkurransedyktige og dynamiske økonomi innen 2010.
Direktivet begrenser medlemslandenes mulighet til å stille nasjonale krav til tjenesteytere som etablerer seg eller yter tjenester over landegrensene i EU-området. Gjennom EØS-avtalen vil direktivet etter all sannsynlighet bli en del av norsk rett.
Forbrukerrådet er generelt sett positive til en nedbygging av hindringer for kjøp og salg av tjenester over landegrensene. Forbrukere vil kunne dra nytte av den økte konkurransen dette medfører gjennom bredere utvalg, lavere priser og høyere kvalitet.
Økt handel over landegrensene forutsetter imidlertid ikke bare at det blir enklere å tilby tjenester over landegrensene, men også at forbrukerne har tillit til at deres interesser er vernet. Uten denne tilliten vil ikke ambisjonen om et faktisk, og ikke bare teoretisk, felleseuropeisk tjenestemarked kunne realiseres. Etter Forbrukerrådets oppfatning er det ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til forbrukernes interesser ved utformingen av tjenestedirektivet. Direktivet bærer preg av at andre interesser enn forbrukerinteresser har fått gjennomslag i lovgivningsprosessen.
Det er særlig tjenestefrihetsprinsippet i artikkel 16 (”freedom to provide services”) som kan svekke forbrukervernet. Artikkel 16 slår fast at landet (vertslandet) som mottar en tjeneste fra en næringsdrivende etablert i en annen medlemsstat, ikke kan stille krav til tjenesteyteren: ”Member States shall not make access to or exercise of a activity subject to compliance with any requirements….”. Videre heter det at unntak fra denne hovedregelen bare kan begrunnes ut fra ivaretakelse av offentlig orden, sikkerhet, helse eller miljø. Unntak av hensyn til vern av forbrukere er bevisst utelatt. Medlemslandene kan derfor i utgangspunktet ikke stille krav om at tjenesteytere må oppfylle nasjonale forbrukervernregler.
Et praktisk eksempel er utenrettslige inkassotjenester. Dersom tjenestedirektivet gjennomføres i norsk rett, vil det innebære at norske myndigheter ikke kan stille krav om norsk inkassobevilling til inkassoselskaper som driver sin virksomhet fra Polen. Dette innebærer videre at norske forbrukere er prisgitt polske tilsynsmyndigheters evne og vilje til å regulere og føre tilsyn med polske inkassobyråer som driver inn gjeld fra norske forbrukere. I Norge har vi gjennom lang tid opparbeidet en god beskyttelse av skyldnere mot urimelig pågående kreditorer gjennom inkassoloven og opprettelsen av Inkassoklagenemnda. Dette vernet står nå i fare for å bli vesentlig svekket.
Bakgrunnen for at forbrukervern ikke ble tatt med som et av unntakene fra tjenestefrihetsprinsippet, var at kommisjonen fryktet misbruk. Erfaringsmessig har medlemsstatene brukt forbrukerhensyn til å legitimere reguleringer som verner nasjonal industri og ikke forbrukerne. Etter Forbrukerrådets oppfatning er ikke dette noe godt argument for å tilsidesette forbrukervernet i sin helhet. EU-domstolen har lang erfaring med å sensurere medlemslandenes misbruk av forbrukerhensynet ved anvendelsen av Roma-traktatens regler om de fire friheter. Et kjent eksempel er Cassis de Dijon-saken der Tyskland anførte at solbærlikør måtte ha en alkoholprosent over 25 % av hensyn til tyske forbrukere. Domstolen godtok ikke dette argumentet og dømte Tyskland for brudd på Roma-traktaten.
Nå skal ikke situasjonen svartmales helt. I henhold til direktivets artikkel 3 går reglene om hvilke privatrettslige lover som skal gjelde, internasjonal privatrett, foran tjenestedirektivet ved eventuell motstrid. Artikkel 3 innebærer at dersom det er inngått en tjenestekontrakt mellom en nordmann og en polsk håndverker, er det norske og polske lovvalgsregler som regulerer om det er norsk eller polsk håndverkertjenestelov som får anvendelse, ikke tjenestedirektivet. I følge direktivet selv innebærer bestemmelsen at ”…consumers will, in principle, benefit from the protection granted to them by the consumer protection rules laid down in the consumer legislation in force in his Member State.” Dette er feil. For det første er det mange regler som beskytter forbrukerne som ikke er privatrettslige og da gjelder tjenestefrihetsprinsippet fullt ut. For det andre, og dette sier direktivet selv, så går reglene om internasjonal privatrett foran direktivet. Dersom lovvalgreglene bestemmer at det er tjenesteyterens lovgivning som skal anvendes, vil dette gjelde uavhengig av om tjenestedirektivet sier at internasjonal privatrett skal forstås på en annen måte.
I Norge har vi en særegen situasjon som gjør at henvisningen til lovvalgsregler ikke er særlig gunstige for forbrukerne. Etter norsk rett vil lovvalget i forbrukerkontrakter bero på hva partene har avtalt. Dette innebærer at tjenesteytere fra andre land kan sette til side norske forbrukervernregler ved å ha en kontraktsklausul som sier at selgerlandets rett skal gjelde. I resten av Europa kan ikke regler til vern av forbrukere fravikes gjennom avtale. Slik burde det også vært i Norge. Dette er imidlertid ikke kommisjonens feil. På dette punktet ligger feilen hos Justisdepartementet som ikke har tatt tak i problemstillingen og løst den på et tidligere tidspunkt, slik Island eksempelvis har gjort.
Tips en venn om denne artikkelen
Utskriftsvennlig versjon av siden
© forbrukerportalen.no Har du kommentarer til nettstedet, send e-post til webredaksjonen.
Ansvarlig redaktører for innholdet på forbrukerportalen er Julie Bianca Dahl og Jarle Oppedal.
Nyhetsbrev og syndikerte nyheter (RSS og ATOM)
