Kripos, Datakrimavdelingen svarer:

Uavklart.

Publisert: 14.09.2006 11:10

Utgangspunktet er at det vil være ”privat bruk” å kopiere musikk til personer i nærmeste familie, jfr. åndsverkloven §12, første ledd.

Neste problemstilling, omkring konvertering av kopibeskyttet musikk: her gjelder litt av samme problemstilling som i eksemplet over ”bruke musikk kjøpt på nettet som ringelyd på mobilen”.

Det er teknisk mulig brenne musikk fra iTunes til cd, importere musikken på ny og overføre den i eksempelvis MP3-format, til en Creative musikkspiller. Kopibeskyttelsen er da fjernet på en lovlig måte. Et spørsmål for seg er om det er i strid med åndsverkloven å importere musikk en selv har kjøpt fra cd-plater en selv har brent. Kopisperren er da fjernet ved bruk av lovlig verktøy – eksempelvis funksjonen iTunes har for brenning av cd-plater. Videre, den reimporterte versjonen av musikkstykket har fått litt redusert lydkvalitet sammenlignet med utgangspunktet. Denne problemstillingen er ikke nevnt verken i departementets kommentarer til åndsverkloven eller komiteens merknader til lovutkastet. Imidlertid er neppe ren reimport av egenbrente cd-plater i strid med brukervilkårene (uten at dette i seg selv er avgjørende for resultatet). Eksempelvis i brukervilkårene for MSN Music anbefales å kopiere kjøpte spor til en lyd-cd som en sikkerhetskopi. Hvis sikkerhetskopien skal ivereta formålet, må det være mulig å kunne reimportere nedlastet musikk, så lenge dette skjer til eget bruk. Hvor langt ”egen bruk” kan strekkes, vil jeg ikke ta endelig stilling til her, da dette temaet ikke har fått en endelig løsning i åndverkloven eller gjennom eksisterende rettspraksis.

Via tilgjenglig tredjeparts programvare, kan kopibeskyttelsen i musikkfiler fra iTunes Music Store fjernes, slik at en får en ubeskyttet AAC-fil. Creative’s MP3-spillere støtter ikke AAC, slik at filen uansett må konverteres til MP3 eller et annet format som spilleren støttes. Hvorvidt dette er lovlig i forhold til åndsverkloven, kommer an på om domstolene vil anse en MP3-spiller som ikke støtter beskyttede AAC-filer som ”relevant avspillingsutstyr”

Det bør nevnes at problemstillingen blir noe av den samme motsatt vei, for den som har kjøpt musikk fra msn.no i form av DRM-beskyttede wma-filer og ønsker å spille disse på en iPod. (Her oppstår også et tilleggsproblem hvis brukeren ønsker å bruke en Mac eller Linux-maskin, siden beskyttede WMA-filer må ha tilkobling til en pc med Windows. ITunes støtter både Windows og Mac, og via tredjeparts programvare også Linux.) Teknisk sett er problemet faktisk større, siden det pr. i dag ikke foreligger tredjeparts programvare som kan fjerne kopibeskyttelsen fra WMA-filer med DRM. Men også for beskyttede WMA-filer, vil det være mulig å brenne en CD og importere musikken tilbake, uten kopibeskyttelse.

Et argument mot å godta ”cracking” av kopibeskyttelse ved bruk av tredjeparts programvare, at musikken uansett kan overføres ved å brenne en musikk-cd og importere musikken tilbake.

Overføring av musikk kjøpt fra iTunes Music Store slik at det kan spilles på en Creative spiller tilhørende andre, var et scenario som var drøftet i debatten forut for lovendringen, men som så vidt jeg kan se ikke var nevnt i komiteens merknader eller i debatten i Stortinget. Uttalelsen fra departementet var derimot helt klar på dette punkt (Ot. prp. nr. 46 (2004-2005) side 157):

”Om det ved kjøp av lydfil på Internett er inngått avtale om tillatt bruk, herunder om hvilken avspiller som kan benyttes ved tilegnelsen, vil kravet til relevant avspillingsutstyr innebære at avspillere utover det avtalte ikke kan være relevante i relasjon til bestemmelsen her. Selv om det etter §53a ikke er relevant om et verk er inkorporert i et fysisk produkt eller ikke, vil kravet til relevant avspillingsutstyr i praksis innebære at unntaket ikke er anvendelig når verk tilbys på forespørsel i nettverk, da avtalen i disse tilfeller ofte vil avgjøre hva som er relevant avspillingsutstyr.”

Et tilleggsargument som kan tale for en innskrenkende tolkning av åndsverkloven §53a, tredje ledd, og som også departementet tok opp, er at brukerne ved kjøp av musikkfiler fra nettet, gjennom brukervilkårene informeres om at musikkfilene ikke kan brukes overalt. Hvis en ikke ønsker disse restriksjonene, finnes alternative muligheter til å kjøpe musikk, nemlig cd-plater.

Hvor den norske åndsverkloven er uklar, må den formentlig også tolkes i forhold til det aktuelle EU-direktivet – som var utgangspunktet for lovendringen - samt i forhold til generelle avtale- og konkuranserettslige regler. Forbrukerombudet har argumentert for at det er en urimelig avtale, i strid med markedsføringsloven §9a, å Blant annet kan det argumenteres for at det vil være konkurransevridende hvis en tillater fjerning av kopibeskyttelse fra nedlastede musikkfiler, siden det for tiden kun er musikkfiler fra iTunes Music Store som kan ”crackes”, og ikke musikkfiler fra msn.no eller andre som benytter Microsofts DRM-teknologi. Plateselskapene og artistene plikter ikke å inngå avtaler med iTunes Music Store. Dersom det kun er musikk fra iTunes Music Store som lovlig og faktisk kan ”crackes”, hvor lenge vil plateselskapene forholde seg uvirksomme til at én av flere selgere av musikkfiler ikke har juridisk beskyttelse mot fjerning av kopibeskyttelse?

Som nevnt over, er det pr. i dag ikke endelig avklart om den norske åndsverkloven er i samsvar med EU-direktiv 2001/29/EF av 22.05.2001. Ifølge presseomtale, har ESA mulighet for å bringe Norge inn for EFTA-domstolen hvis den norske åndsverkloven på dette punkt ikke er i samsvar med EU-direktivet, men at dette tidligst kan skje høsten 2006.

Avslutningsvis: spørsmålet om fjerning av kopisperre på musikkfiler fra iTunes, er drøftet i brev fra Forbrukerombudet til iTunes av 30.05.2006 (side 10). Privatrettslige spørsmål er ikke Kripos’ arbeidsområde, men et punkt bør brevet kommenteres:

Forbrukerombudet skriver: ”Poenget er imidlertid slik jeg ser det at innføringen av tekniske beskyttelsessystemer trenger et avtalemessig grunnlag mellom iTunes Music Store og kunden. Hvis produktlåsingsmekanismene utgjør et urimelig avtalevilkår, vil forbudshjemmelen i mfl. §9a gi grunnlag for å fjerne det avtalemessige grunnlaget for beskyttelsessystemet. Og dersom det avtalemessige grunnlaget faller bort, vil det heller ikke gjelde noe forbud etter åndsverkloven §53a mot å omgå beskyttelsessystemet, uavhengig av hva som kan anses som effektive beskyttelsessystemer, relevant avspillingsutstyr osv.”

Jeg kan vanskelig se at dette er korrekt jus. Så vidt jeg kan se går åndsverkloven går foran markedsføringsloven; det kreves ingen særskilt avtale mellom selger og kjøper/bruker for at åndsverklovens generelle bestemmelser, derunder §53a, får anvendelse.

Problemstillingen er for så vidt berørt i dom fra Oslo tingrett i dom fra Oslo tingrett inntatt på Lovdata som TOSLO-2005-877. Aktor var politiadvokat Erik Moestue, Kripos datakrimavd. Tiltalens post II gjaldt åndsverkloven §2, i forhold til dataprogramvare eid av tiltaltes arbeidsgiver. Tiltalte hevdet at spørsmålet om kopiering ikke var tatt opp i avtale mellom ham og arbeidsgiver, og at avtalen var på norsk mens han selv var engelsktalende. Han ble ikke hørt med dette, og ble dømt for brudd på åndsverkloven. Fra dommen:

”Tiltalte forklarte i retten at han forsto det slik at det var ulovlig å publisere datamaskinprogrammer som var belagt med « Copyright », men at en slik klausul ikke var til hinder for framstilling til eget bruk. Dette er i tilfelle en uaktsom rettsvillfaring som retten ikke kan se er unnskyldelig. For det første kan tiltalte ikke høres med at banken ikke hadde instruert ham om gjeldende regler for datamaskinprogrammer som er omfattet av opphavsretten. Det vises til at det i hans ansettelseskontrakt med Nordea som ble undertegnet 10. september 2001, står under avsnittet « Opphavsrett »: « Arbeidstakeren kan således ikke råde over produktene utover det formål banken har godkjent, verken i ansettelsestiden eller etter at arbeidsforholdet er opphørt.« At kontrakten er skrevet på norsk og ikke på tiltaltes morsmål engelsk, har ingen betydning. Dette da det i retten ble opplyst at tiltalte forsto vanlig norsk dagligtale da han begynte i Nordea. Tiltalte selv opplyste dessuten at han da han sluttet som programvareingeniør for IBM for å begynne i Nordea, hadde undertegnet på at han hadde mottatt et dokument om IBM's opphavsretter, noe som innbærer at han må ha kjent til de opphavsrettslige regler. Endelig har hver især en selvstendig plikt til å sette seg inn i gjeldende lover og regler, og da særlig innenfor områder en selv befatter seg med i sitt arbeid.

Både forsettlige og uaktsomme overtredelser av åndsverkloven, er straffbare i medhold av §54 første ledd innledningen.”

Spørsmålet om informasjon til arbeidstakeren, ble her drøftet som et tema i forhold til rettsvillfarelse, ikke som et tema mht. om åndsverklovens bestemmelser gjaldt eller ikke.

Dommen er rettskraftig mht. brudd på åndsverkloven, men ble påanket mht. dom for utroskap. Borgarting lagmannsrett avsa dom i saken mht. utroskap og straffutmåling den 21.06.2006.

En sak for seg er at dersom en skal legge til grunn at innføring av DRM krever et særskilt avtalerettslig grunnlag, finnes det ingen spor at et slikt synspunkt i forarbeidene til åndsverkloven, derunder forarbeidene til §53a. Det bør nevnes av blant annet Forbrukerombudet var en av mange høringsinstanser til lovforslaget. Dette indikerer at Forbrukerombudet har inntatt sitt nåværende standpunkt etter at høringsfristen hadde gått ut.

Jeg kan heller ikke se at det aktuelle EU-direktivet fra 2001 fremmer et slikt synspunkt.

Min konklusjon er derfor at Forbrukerombudets synspunkt om at markedsføringsloven §9a (urimelige avtalevilkår) går foran åndsverkloven §53a, neppe kan være korrekt jus, og gir et annet grunnlag for brudd på kopieringssperre enn hva åndsverkloven §53a, tredje ledd, eventuelt gjør i dette tilfellet.