Kripos, Datakrimavdelingen svarer:

Uavklart.

Publisert: 14.09.2006 10:56

Spørsmålet er om mobiltelefoner er relevant avspillingsutstyr, noe domstolene ennå ikke har tatt stilling til.

Dette vil altså være avhengig av en konkret vurdering mht. om en mobiltelefon kan anses som ”relevant avspillingsutstyr” i forholt til kjøp av musikk fra nettet. Ifølge lovforarbeidene skal dette være en (sitat) ”streng vurdering”.

I forhold til dette tilfellet, kan det være et moment at flere mobiltelefoner i dag markedsføres som ”musikkmobiler”. Det kan også være et moment hvilken informasjon som gis via ulike selgere av musikk via internett.

Telenors Djuice har i disse dager en omfattende reklamekampanje for kjøp av musikk via mobiltelefoner, og poengterer i reklamen at musikken også kan spilles på en pc. Ifølge djuice sine nettsider, med programmet ”pc download” kan musikk kjøpt via en mobil overføres til en pc, og derfra til en MP3-spiller.

Djuice har ingen info om musikk kjøpt via deres nedlastingstjeneste kan brukes som ringetoner.

Ifølge MSN.no, som selger musikk via internett, kan musikk kjøpt via dem brennes til cd eller overføres til kompatible bærbare musikkspillere, dvs. musikkavspillere som støtter Microsoft DRM-beskyttede WMA-format. En fullstendig oversikt over disse er på Microsofts nettside www.playsforsure.com. Denne oversikten nevner ingen mobiltelefoner. Det vil si at med musikk kjøpt fra MSN.no eller fra stort sett alle nettbutikker (utenom iTunes) hindrer Microsofts kopisperre at musikkfilen overføres til mobiltelefonen.

Heller ikke musikk fra iTunes Music Store kan uten videre brukes som ringetone på mobiltelefoner, selv om de kan overføres til og avspilles som musikk på enkelte mobiltelefoner (fra Motorola).

Utvalget av musikkfiler som selges via internett uten noen form for kopibeskyttelse, er begrenset til hovedsakelig artister fra små plateselskaper og artister uten avtale med noe plateselskap. I forhold til markedsandeler, utgjør dette bare en liten del av musikk som selges via internett.

Hvis en rent faktisk skal overføre en innkjøpt musikkfil til en mobiltelefon og bruke den som ringetone, må enten kopibeskyttelsen fjernes elektronisk, eller så må musikken brennes til en CD, og deretter importeres fra CD’en i et format som støttes av mobiltelefonen, for eksempel MP3 eller ubeskyttet AAC.

En kan notere at SonyEricsson i disse dager har en stor reklamekampanje for sine Walkman mobiltelefoner. På www.sonyericcson.no, beskrives musikkmobilene med at en kan importere musikk fra cd-plater. Det er ingen informasjon om overføring av musikkfiler kjøpt fra nettbutikker som MSN.no.

Med andre ord: spørsmålet forutsetter at det må være en teknisk metode som gjør det mulig å overføre en kjøpt musikkfil til en mobiltelefon, og deretter bruke den som ringetone.

Når det gjelder jussen, er det nødvendig med en lengre drøftelse. Innledningsvis viser en til kommentar fra departementet side 156-157.

”At omgåelsesforbudet ikke skal være « til hinder for privat brukers tilegnelse av verket », innebærer at beskyttelsessystemet ikke skal hindre den enkelte bruker i å fremføre verket innenfor det private området. Unntaket er altså bare anvendelig innenfor dette området. Men selv om unntaket relaterer seg til fremføringsmulighetene, vil det også være adgang til å fremstille eksemplar av det sperrede verket såfremt dette er nødvendig for å muliggjøre avspillingen. I øvrige tilfeller vil det alltid være forbudt å fremstille eksemplar av verk hvis vernede tekniske beskyttelsessystem har vært gjenstand for omgåelse, og av eksemplar som er et resultat av slik omgåelse, jf mer om dette foran under omtalen av §12 fjerde ledd og kravet til såkalt lovlig kopieringsgrunnlag.

Det må stilles relativt strenge krav til hva som kan anses for å være « relevant avspillingsutstyr », og som ved dette kan hjemle omgåelse. At utstyret skal være relevant innebærer at bruker ikke står fritt ved valg av avspillingsenhet. Kravet må vurderes konkret i det enkelte tilfelle, og sentralt i vurderingen vil være hvilke forventninger forbruker med rimelighet kunne ha til avspilling av det aktuelle eksemplar. Om bruker f.eks. kjøper en vinylplate, vil det være ganske åpenbart at bruker da ikke kan ha noen rimelig forventning om å kunne spille denne direkte av i CD-spilleren. Departementet er av den oppfatning at det prinsipielt sett må stille seg på samme måte når musikk lagres i digitale formater, selv om en kanskje i det daglige ikke lenger legger like stor vekt på hvilken bærer musikken er lagret på: Om bruker f.eks. kjøper en CD-plate, kan ikke bruker ha noen rimelig forventning om å kunne spille denne direkte av i en MP3-spiller som ofte er på størrelse med et armbåndsur, er integrert i mobiltelefonen eller finnes som programvare på datamaskinen. At CD-platen ved kopiering kan konverteres for å muliggjøre avspilling i andre format og i andre avspillere er en annen sak, men i relasjon til bestemmelsen her vil ikke en MP3-spiller være en relevant avspiller for en CD-plate.

På den annen side må det være klart at en CD-spiller (eller lignende spiller som leser CD-plater) vil være relevant avspiller for det som for bruker fremstår som en CD-plate. En bruker må således ikke akseptere at platen ikke lar seg spille av i CD-spilleren i bilen eller i DVD-spilleren hjemme i stua, men kan i stedet foreta seg det som er nødvendig for å muliggjøre avspilling, herunder fremstilling av eksemplar, varige så vel som midlertidige. Forutsetningen er hele tiden at eksemplarfremstillingen er nødvendig for å muliggjøre avspilling innenfor det private området.

Om det ved kjøp av lydfil på Internett er inngått avtale om tillat bruk, herunder om hvilken avspiller som kan benyttes ved tilegnelsen, vil kravet til relevant avspillingsutstyr innebære at avspillere utover det avtalte ikke kan være relevante i relasjon til bestemmelsen her. Selv om det etter §53a ikke er relevant om et verk er inkorporert i et fysisk produkt eller ikke, vil kravet til relevant avspillingsutstyr i praksis innebære at unntaket ikke er anvendelig når verk tilbys på forespørsel i nettverk, da avtalen i disse tilfeller ofte vil avgjøre hva som er relevant avspillingsutstyr.”

Departementets vurdering må sammenholdes med Inst. O. Nr. 103 (2004-2005), siden vedtatt lovtekst var litt forskjellig fra departementets lovforslag. Sentralt i diskusjonen etter at lovforslaget kom, var om Mp3-spillere skulle anses som ”relevant avspillingsutstyr” i forhold til innkjøpte cd-plater. Jfr. Inst. O. Nr. 103 (2004-2005) side 39:

”Komiteen har derfor kommet til at det bør være tillatt å overføre musikk fra CD til MP3-avspiller, selv om dette innebærer at innlagte sperrer må brytes.”

Brudd på kopisperre til andre formål er ikke nevnt. Heller ikke nevnes andre eksempler på hva som kan være ”relevant avspillingsutstyr”. Loven i seg selv regulerer ikke uttømmende hva som er ”relevant avspillingsutstyr, selv om et mindretall (AP og SV) foreslo en slik regulering, mht. forholdet mellom CD og MP3.

I den offentlige debatten som var forut for lovvedtaket, derunder pressereferater av hvilken informasjon de aktuelle politikerne fikk presentert av ulike talsmenn, framkommer at spørsmålet om ulike musikknedlastingstjenester som ikke støtter alle tilgjengelige musikkavspillere, faktisk var et tema. Når dette – så vidt jeg kan se - ikke framkommer som et tema i debatten i Stortinget, kan dette tale for at Stortinget gikk inn for et smalt unntak fra forbudet mot å bryte kopisperrer, begrenset til cd-plater med kopisperre som ønskes overført til en MP3-spiller.

I tillegg bør nevnes at enkelte, derunder daværende kulturminister Svarstad Haugland, fremmet et synspunkt om at den endelige utformingen av åndsverkloven §53a kunne være i strid med Eu-direktivet (Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF av 22.05.2001) som var utgangspunktet for lovendringen.

Oppsummering:

a) det er pr. i dag neppe endelig avklart om den endrede norske åndsverkloven er i samsvar med EU-direktivet, slik Norge har forpliktet seg til

b) loven i seg selv overlater i prinsippet til domstolene å avgjøre hva som er ”relevant avspillingsutstyr”

c) i debatten før den endrede loven ble vedtatt, ble kun spørsmålet om overføring av CD-musikk til MP3-spillere drøftet. Dette vil kunne begrense rekkevidden av om det er lovlig å bryte en kopisperre for å overføre til andre typer avspillere m.v.

d) en slags ”kjeller” må finnes for unntaket fra ulovlig brudd på kopisperre (åndsverkloven §53a, tredje ledd), idet alle typer avspillingsutstyr ikke kan være relevant. Imidlertid er situasjonen at et av de eksempler departementet nevnte for avspillingsutstyr som ikke var relevant i forhold til utgangspunktet - MP3-spiller i forhold til CD-plater – var Stortinget uenig mht. om dette var relevant avspillingsutstyr.