Hver gang du spiser, tygger du i stykker en bit av regnskogen. Norsk matindustri baserer seg på soyabønner fra Brasil, så glem mytene om miljøvennlig og kortreist mat. Den virkelige prisen vi betaler, står ikke på kassalappen.
VI SPISER bokstavelig talt opp regnskogene som er verdens lunger. Hvert år stapper du i deg mer enn din egen vekt i soyabønner. Det går med cirka 109 kilo soya per nordmann per år for å holde hjulene i gang hos bønder og fiskeoppdrettere.
Dette er matvareindustriens skitne hemmelighet som de ikke liker å snakke om. I årevis har Tine, Gilde, Prior og andre kjørt på med reklame som skal få oss til å tro at norsk mat produseres i idylliske omgivelser, der lykkelige husdyr røktes av bunadkledde budeier. Slik er det ikke. For å få mer melk, kjøtt og fisk på stadig kortere tid, blandes det soyamel i kraftfôret til husdyr og oppdrettsfisk. Kort sagt: produkter som finner veien til kjøleskap og komfyrer i de tusen hjem, kommer fra sårbare naturområder tusenvis av kilometer unna.
Sannheten er at «godt norsk» ikke er fullt så godt for verden. Norsk matindustri har nemlig gjort seg avhengig av soya som for det meste kommer fra Brasil. I det indre av Brasil brennes og bulldoseres enorme områder for å gi plass til dyrking av billige soyabønner på gigantiske plantasjer som eies og drives av store selskaper, hovedsakelig amerikanske. Det meste av soyaen selges likevel til Europa.
Dette fordi brasiliansk soya i mindre grad er genmodifisert. Etter transport på tungoljefyrte og forurensende skip over Atlanterhavet, brukes soyaen til produksjon av dyrefôr. Men først presses soyaoljen ut. Oljen brukes i alt fra margarin til majones og kaker. Dette betyr billigere mat på våre tallerkener. Men billigmaten har skjulte kostnader.
Regnskogfondet, Greenpeace og den brasilianske organisasjonen Socio Ambiental følger utviklingen i Brasil nøye, blant annet via satellittovervåking. Ifølge en rykende fersk rapport fra Greenpeace, «Eating up the Amazon», ble det i løpet av ett år, fra august 2004 til august 2005, rasert et område på størrelse med Belgia. Avskoging og derav følgende globale klimaendringer er bare en del av problemet. Ødeleggelsen av regnskogen fordriver lokalbefolkningen. Arbeidsforholdene er dårlige. Det benyttes ofte slavearbeidere. I tillegg brukes det enorme mengder sprøytemidler som dreper unike dyreog plantearter i elvene og skogene, også langt unna de områdene som snauhogges.
Transporten av all soyaen krever at det bygges stadig nye veier og havner, for det meste ulovlig, noe som igjen raserer enda mer regnskog, og åpner opp nye uberørte regnskogområder for at soyadyrkere, tømmerhoggere, kvegfarmere og gullgravere skal kunne ta seg stadig dypere inn i regnskogene, slik at de ødelegges ytterligere.
Ifølge Greenpeace er soyaindustrien en enda større trussel mot regnskogen enn ulovlig tømmerhogst. Dette skyldes at internasjonal storkapital står bak soyaproduksjonen, noe som sikrer tilgang til penger til investeringer, transport og kjøpesterke markeder, inkludert det norske. Norge importerer cirka 500 000 tonn soyabønner og soyamel, som altså betyr at hver av oss- 4,6 millioner nordmenn- bruker cirka 109 kilo soya per år. Det meste, 400 000 tonn, går til landbruk og matindustri. Resten benyttes som fôr til oppdrettsfisk.
Norsk landbruk liker ikke å snakke om at den «norske maten», som tilsynelatende kommer fra en gård nær deg, faktisk baserer seg på langreiste og lite bærekraftige råvarer.
Formuleringene «kortreist mat», fortrinnsvis kortreist «godt norsk», skal gi bilder inni hodene våre av mat produsert på nærmeste gård. Matindustrien og myndighetene snakker om miljøgevinster av kortreist mat og det har gått inflasjon i bruken av ordet.
Særlig Landbruks- og matdepartementet har kjørt på med kampanjer for bruk av kortreist mat i skoler og barnehager. Men kan maten vår kalles miljøvennlig og kortreist når den i stor grad baserer seg på råvarer dyrket i døende regnskogområder på andre siden av jordkloden? Når vi ringer departementet og spør om hvor langt kort er, må vi vente lenge på korte svar.
– Vel, altså, jeg vet ikke om det finnes noen offisiell definisjon, sier Ståle Nordang i Landbruks- og matdepartementet.
Hos Landbrukssamvirket og Forbrukerrådet har de heller ikke klare definisjoner. Miljøvern er nok et fyndord blant norske politikere. Men hos Miljøverndepartementet er de lite opptatt av at vi alle ufrivillig er med på å ødelegge sårbar natur gjennom maten vi spiser. I stedet unnskylder miljøvernministeren seg med at Norge er et bittelite land, selv om hver nordmann bruker mer soya enn de fleste andre europeere.
– Mengden soyabønner som importeres fra Brasil til Norge, har de siste 10 årene vært omtrent den samme. Den utgjør en svært liten andel av Brasils soyabønneproduksjon, og skal så vidt vi vet ikke komme fra soyaplantasjer i grenseområdene mot regnskogen. Dersom denne importen likevel skulle vise seg å bidra til å ødelegge regnskog i Brasil, vil vi selvsagt ta også dette i betraktning i vurderingen av hvordan vi kan bidra til å stanse ødeleggelsen av verdens regnskoger, sier miljøvernminister Helen Bjørnøy.
I Regnskogfondet er de overrasket.
– Det er direkte feil at soyaen vi importerer ikke skader regnskogen. Tvert imot kommer det aller meste av soyaen som brukes i Norge fra området Mato Grosso, hvor over halvparten av regnskogødeleggelsene i Brasil finner sted, sier Jan Thomas Odegard i Regnskogfondet. Firmaet som importerer soyabønner til Norge, Denofa AS i Fredrikstad, innrømmer at soyaen kommer fra utsatte områder.
– Det er riktig at soyaen som importeres til Norge stammer fra delstaten Mato Grosso, forteller Thor Kristoffersen som er direktør ved Denofa AS i Fredrikstad, der de mottar og behandler det meste av soyabønnene som importeres til Norge.
Det er kravet om ikke genmodifisert mat som gjør at selskapet befinner seg i dette området.
– Inntil for ti år siden handlet vi mye i Argentina, USA og Brasil, men etter hvert som disse landene gikk over til genmodifisert soya, begynte vi utelukkende å handle i Brasil som ventet med å ta i bruk gemanipulert soya. Etter hvert som områdene sør i Brasil ble beplantet med genmodifisert soya fra Argentina, har vi måttet flytte stadig lengre nordover, sier Kristoffersen.
Dermed rykker norsk matproduksjon stadig nærmere uberørt regnskog samt tidligere regnskogområder. Men at selskapet ødelegger regnskog, vil direktøren ikke gå med på.
– Vi har hatt flere møter med Greenpeace og vi holder oss bak den linjen de har definert som grensen for regnskogområder. I tillegg kan vi følge soyabønnene helt tilbake til de enkelte gårdene, slik at vi skal slippe å handle med farmere som benytter slavearbeidere, sier Kristoffersen.
Miljøorganisasjonene synes ikke dette er tilstrekkelig, særlig ikke når det plantes genmodifiserte soyabønner i områder tett inntil regnskogen.
– Inntil for to år siden var det forbudt å dyrke genmanipulert soya i Brasil, men nå er det åpnet for dette. Dette fører til spredning av pollen med de manipulerte genene, noe som gjør at økologiske gårder i området som drives av indianerne, risikerer å miste øko-sertifiseringen for en svært populær økologisk honning, sier Odegard. Regnskogfondet tror mye kunne vært gjort hvis soyanæringen fulgte loven i Brasil.
– Det mest effektive som kan gjøres, er at importørene krever at de lokale produsentene følger brasilianske lover og regler som krever at 80 prosent av de privateide regnskogene vernes. Dessverre er det få som følger loven, sier Odegard og viser til at det stadig hogges mer skog for å produsere soya.
Fra 1999-2001 økte produksjonen av soya i Brasil med 55 prosent, ifølge tall fra Regnskogfondet, som tror forbrukermakt vil kunne hjelpe på sikt.
Skal vi som forbrukere ha innflytelse, må vi vite hvor maten vi spiser kommer fra. Dessverre er det ikke noe krav om merking av opprinnelsen til råvarene som inngår i ferdige produkter. Dermed er det heller ikke mulig for oss forbrukere å velge bort de mest miljøskadelige produktene. I tillegg er det et problem at det finnes svært få alternativer i norske butikker. Skulle vi velge bort mat som i stor grad baserer seg på varer fra regnskogområder, ville vi regelrett sulte i hjel.
Det er likevel mulig å erstatte regnskogsoya i matproduksjonen, men da blir maten litt dyrere. Økologisk mat er også et alternativ, men i motsetning til for eksempel Danmark finnes det svært lite økologisk mat i norske butikker. Når vi i tillegg stadig krever billigere mat, bidrar vi til at utviklingen fortsetter.
– Hadde alle disse skjulte miljøkostnadene vist seg på prislappen, er det ikke sikkert at vanlig mat er noe særlig billigere, sier Odegard.
Ikke bare kan import av soya bidra til en lite bærekraftig utvikling i Brasil hvis det gjøres uforsvarlig, den gjør også matforsyningen mindre sikker.
– Bøndene i Brasil tjener nå så lite på soyaen at de i lengre tid har demonstrert blant annet ved å blokkere viktige veier og havner. Det var så vidt vi fikk ut siste skipslast, forteller Kristoffersen som nettopp er kommet hjem fra Brasil.
Et regnskogområde på størrelse med Belgia avskoges årlig for å gi bl.a. norsk landbruk soya nok som dyrefor. (Foto: Scanpix Creative)
© forbrukerportalen.no Har du kommentarer til nettstedet, send e-post til webredaksjonen.
Ansvarlig redaktører for innholdet på forbrukerportalen er Julie Bianca Dahl og Jarle Oppedal.
Nyhetsbrev og syndikerte nyheter (RSS og ATOM)