Gjeldsselskapene får kjøpe forbrukergjeld til en brøkdel av det forbrukeren skylder. Gjeldsofrene fra 80-tallet kan bare drømme om å få kjøpe seg ut til samme pris.
NORGES STØRSTE SELSKAP innen oppkjøpsinkasso, Aktiv Kapital, eier gammel forbrukergjeld til en verdi av 6 milliarder kroner fordelt på 58 000 krav. Siden 1991 har de kjøpt opp krav fra banker, kredittkortselskap og andre kreditorer.
Disse kravene får de kjøpe til en lavere pris enn det forbrukeren må betale for å bli gjeldfri; i mange tilfeller til en liten brøkdel av prisen. På denne måten holdes gjeld fra slutten av 80-tallet fortsatt varm hos oppkjøpsinkassobyråene.
Det er ingen tilfeldighet at det ble slik. Forsommeren 1999 la politikerne i justiskomiteen siste hånd på den nye finansavtaleloven som skulle bankes gjennom før Stortinget tok sommerferie. I løpet av denne våren hadde det vært en del skriverier i avisene om kjøp og salg av privatpersoners gjeld. Pinseaften hadde Dagens Næringsliv hatt en stor reportasje hvor selskaper som drev med oppkjøpsinkasso ble beskrevet som gribber, illustrert med en stor tegning på forsiden.
Kanskje det var denne tegningen politikerne i Justiskomiteen hadde i tankene da de begynte å diskutere om forbrukere burde ha forkjøpsrett hvis gjelden deres ble solgt. I innstillingen kan vi i alle fall lese: «Det kan framstå som støtende at fordringen selges til et så lavt beløp at låntakeren selv kunne hatt mulighet til å innfri lånet med et tilsvarende beløp». Videre mente politikerne i justiskomiteen: «Flertallet viser til at ved overdragelser av fordringer har debitor (låntaker) som en avtalepart en mer beskyttelsesverdig interesse enn den tredjepart som ønsker å kjøpe fordringen».
Komiteen bad regjeringen lage et lovforslag om forkjøpsrett av egen gjeld. Med ekspressfart utredet Banklovkommisjonen forslaget, og skrev et lovforslag som ble sendt ut på høring. På grunnlag av høringsuttalelsene gikk departementet inn for å forkaste forslaget om forkjøpsrett, og sendte i desember 2000 saken tilbake til Stortinget. Departementet mente at rene tilfeldigheter ville avgjøre hvilken gjeld som ble lagt ut for salg, og hvilke forbrukere som dermed ville få mulighet til å kjøpe sin egen gjeld. Et annet motargument var at gjeld ikke ble solgt enkeltvis, men i porteføljer, ofte med et stort antall gamle lån og krav. Det ville være for vanskelig å sette rett pris på det enkelte kravet.
Disse argumentene fikk Arbeiderpartiet og Senterpartiet til å snu i saken. Bare Høyre og Fremskrittspartiet mente fortsatt at forbrukeren hadde større krav på beskyttelse enn selskapet som ville kjøpe gjelden. De to partiene hadde ikke flertall, og dermed ble forslaget om forkjøpsrett begravd.
I dag har Kredittilsynet ingen oversikt over hvor mange selskaper som driver med oppkjøpsinkasso i Norge. Selskaper med bevilling i et annet EØS-land kan fritt drive oppkjøpsinkasso i Norge uten å melde fra til myndighetene. Kredittilsynet vet heller ikke hvor mange krav som selges årlig, og hva de selges for. De har heller ikke undersøkt porteføljene for å få vite mer om hvem som skylder penger, hvor mye de i gjennomsnitt skylder og hvor gammel gjelden er. Norske myndigheter vet kort sagt veldig lite om hvem som opplever dette, eller hvor mange det gjelder.
Gjeldsoffer-Alliansen bistår mennesker med alvorlige gjeldsproblemer. Leder Bengt Scheldt liker ikke selskaper som driver med oppkjøpsinkasso.
– Det som bekymrer meg er for det første det etiske; at de skal få kjøpe og selge menneskers ulykke, og for det andre; den enorme fortjenestemuligheten som ligger der. I forhold til et vanlig inkassobyrå har selskapene som driver med oppkjøpsinkasso, formidable fortjenestemuligheter. Jeg har sett at de av og til sneier noen etiske hjørner. Når de får kjøpe fordringer til 7 prosent av pålydende, kan de tjene formidabelt, og det gir dem muligheter og ressurser til å kjøre på og presse folk hardt, sier Scheldt.
For 22 år siden, i 1984, var Per Olav Kristiansen sjømann uten en sorg i verden. En maskinist i utenriksfart med solid inntekt. En arbeidsulykke gjorde ham ufør. Han taklet dårlig å bli ufør, var jo bare i 30-årene. Alt gikk over styr, både familien og økonomien, og han begynte å arbeide seg opp gjeld. Siden har han levd med trekk på lønnskontoen. Han har ikke vært på ferie siden han ble trygdet. Gjelden har skiftet eier flere ganger, inntil han for to år siden fikk gjeldsordning. Nå får han beholde så mye av inntekten sin at det tilsvarer 85 prosent av minstepensjon. Resten går til kreditorene. Namsmannen sørger for å prioritere mellom kreditorene og for at pengene kommer inn på konto. Om tre år er han gjeldfri.
– Nå ser jeg lyst på det, selv om jeg har lite å leve av. Det er en fryd å gå i postkassa nå. Jeg holder ikke aviser eller ukeblader. Ikke noe sånt. Jeg lager ikke noen ny gjeld.
Men fortsatt dukker gammel grums opp i postkassa. Senest i går fikk han et brev fra Intrum Justitia som bad ham om å gjøre opp gjelda.
– De truer fortsatt med å sende kravet til Namsmannen, selv om de har gått med på frivillig gjeldsordning, sier Kristiansen.
Intrum Justitia hevder overfor Forbruker-rapporten at de ikke visste at han var kommet inn under gjeldsordning.
– Vi forholder oss til de reglene som gjelder rundt gjeldsordning, og vi skal rette oss etter den nye informasjonen vi nå har mottatt, sier Tonje Stormoen, direktør for forretningsutvikling i Intrum Justitia.
Kristiansens sak er ikke spesiell. For en stor andel av de som i dag har alvorlige gjeldsproblemer, startet problemene allerede på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90- tallet. En boligboble, lånerente på 15 prosent og høy arbeidsledighet ble en fattigdomsfelle mange fortsatt sliter med å komme ut av. Akkurat hvor mange som er i denne situasjonen, finnes det ikke tall på.
I 2004 undersøkte Christian Poppe og Per Arne Tufte ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) hvem som fikk innvilget gjeldsordning hos Namsmannen i Oslo. Hele 26 prosent av sakene skyldtes at personen hadde havnet i gjeldsproblemer på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. I 1999 var tallet hele 46 prosent. På landsbasis var det i 2004 nesten 2000 personer som fikk innvilget gjeldsordning.
Gjeldsoffer-Alliansen formidlet en forespørsel fra Forbruker-rapporten via sin epostliste. Samme dag mottok vi en rekke henvendelser fra personer som var villige til å stå fram med navn for å fortelle om sine problemer med oppkjøpsinkasso. Et trekk som går igjen er at gjelden de slet med ble opparbeidet allerede på 80-tallet.
Aktiv Kapital vil ikke fortelle hva de har betalt for gjelden de eier. Det kan skade selskapets konkurranseforhold om det blir kjent. I de offisielle regnskapstallene er det heller ikke mulig å lese seg til disse tallene. Her føres kostnadene for gjeldsporteføljene som avskrivninger. Dermed blir det ikke mulig å kople kostnader og inntekter direkte. Dessuten har Aktiv Kapital overført all bankgjeld til sitt svenske datterselskap og dermed har Kredittilsynet begrensede muligheter til å føre tilsyn.
Hos Intrum Justitia får vi opplyst enda mindre. De ønsker å fortelle verken om pålydende på gjelden de eier, eller hva de har betalt for den. Intrum Justitia har overført all forbrukergjeld til sitt sveitsiske søsterselskap.
Det er likevel mulig å finne noen opplysninger som kan kaste lys over hva oppkjøpsinkassoselskapene betaler for forbrukergjelden.
Høsten 2003 kjøpte Aktiv Kapital inkassoselskapet Inkassosentralen og hele deres portefølje av forbrukergjeld verdt 3,7 milliarder kroner. Med på kjøpet fulgte 60 ansatte og tre kontorer. Prislapp 262,5 millioner. Med andre ord gjelden ble solgt på 7 prosent av pålydende. Salget berørte 21 200 privatpersoner.
Inntjeningen er også hemmelig, men de offisielle regnskapstallene for datterselskapet Aktiv Kapitaladministrasjon gir en indikasjon. I 2003 og 2004 betalte de 3,67 millioner kroner for nye gjeldsporteføljer. I de samme to årene tjente de 84 millioner kroner på sine porteføljer, men porteføljene kan altså inneholde gjeld som er eldre enn det. For med profesjonelle kreditorer blir ikke gjelden så lett foreldet.
I 1989 lå lånerentene på mellom 16 og 18 prosent og bankene hadde den gang ikke plikt til å fraråde kunder som ikke burde, å ta opp lån. Per Arne Westerberg jobbet ved et kjøpesenter da han i 1989 kjøpte seg en hytte for 350 000 kroner med lån i Bergen Bank.
Kort tid etter skiftet kjøpesenteret eier, han mistet jobben, og kunne ikke betjene lånet. Banken tvangssolgte hytta for bare 60 000 kroner. Restlånet ble på 345 000 kroner. Langvarig arbeidsledighet gjorde at han over årene bare klarte å betale litt ned på lånet nå og da. I dag, 17 år senere, er lånet på nesten 700 000 kroner og Westerberg har fått gjeldsordning.
Et lån med gjeldsbrev blir foreldet etter 10 år hvis den som skylder penger ikke aksepterer kravet eller betaler. Krav uten gjeldsbrev, som kredittkortgjeld eller ubetalte regninger, foreldes etter tre år. For å unngå at kravet blir foreldet må saken sendes til Forliksrådet som vurderer kravet og avsier dom. Så hvert tredje eller tiende år må kreditoren sende kravet til Forliksrådet for å fornye kravet. Med en dom som tvangsgrunnlag kan kreditoren går til Namsmannen og få ham til å ta utlegg i skyldnerens eiendeler eller lønn. Men av og til er det ingen vits i å gå til Namsmannen fordi det ikke er noe å hente hos skyldneren.
Alle lovbestemte gebyrer knyttet til inndrivingen legges til gjelda. Med renter og rentes rente vokser beløpet ofte raskt.
– Ja, det er fryktelig dyrt, innrømmer Helle Einstabland Woxholth i Aktiv Kapital.
Hun forsikrer at de forsøker å få en løsning med skyldneren så snart de mottar et nytt krav.
Hvor lang tid tar det fra dere får kjøpt gjeld til dere får avsluttet den?
– Det er helt opp til når skyldner betaler. Noen betaler med en gang, men en del fordringer får vi jo aldri betalt. Hvis skyldner dør uten å ha gjort opp for seg og det ikke er noen verdier i boet, må vi avskrive den. Da får vi ikke noe.
Hun forteller at Aktiv Kapital jevnlig råder folk som skylder dem penger til å kontakte namsapparatet for å få til en gjeldsordning.
– Vårt primære mål er å få til en frivillig betalingsordning med skyldneren tilpasset skyldnerens økonomi. Vi ønsker å få til en betalingsordning, og fordi vi ikke har betalt 100 prosent av pålydende, har vi store muligheter for å gi en gulrot for å få til en frivillig ordning. For eksempel vi kan ettergi deler av rentene. Vi kan gi rentefrie nedbetalinger, som eksempel, forteller Woxholth.
Woxholth sier at de også kan ettergi gjeld hvis de ser at vedkommende har lave inntekter, og at det ikke kommer til å endre seg. Da bruker de gjerne gjeldsordningslovens satser for livsopphold som rettesnor når de ser på hvor mye de kan være villig til å slette gjelden med.
Aktiv Kapital vasker jevnlig gjeldsporteføljen sin mot folkeregisteret, men likevel kommer brevene ofte i retur fordi mange flytter uten å melde fra til folkeregisteret.
Andre blir rett og slett bostedsløse. Mennesker med alvorlige rusproblemer eller psykisk syke er særlig utsatt. De kan være utenfor systemet lenge inntil de begynner å få ordning på livet og får bolig igjen. Da går det ikke lenge før det dukker opp brev fra inkassoselskaper.
Cathrine Moksness er daglig leder for Gatejuristen, Kirkens Bymisjons tilbud om juridisk rådgivning. Der er kombinasjonen rusmisbruk og gjeldsproblemer en gjenganger.
– Vi ser at det er hemmende når en rusavhengig har vært gjennom rehabilitering og skal tilbake til samfunnet, og har en stor gjeld som han skal betjene. Det er ikke uvanlig med gjeld over en halv million. Vi har klienter i denne situasjonen som er ganske fortvilet. Å ha en stor gjeld hengende over hodet er ikke den beste motivasjonen når man forsøker å komme seg ut av rusmisbruk, forteller Moksness.
Gatejuristen bistår jevnlig klienter overfor kreditorer. Erfaringene med omsetningsinkasso er ikke gode.
– Det kan være vanskeligere å forhandle fram en løsning når gjelden er blitt solgt til et inkassoselskap. Da er det en profesjonell part som ikke bare spesialiserer seg på å drive inn penger, men de er også større, og de som skylder penger blir fjerne. Vi ser også at gjelden vokser. Woxholth i Aktiv Kapital kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen.
– Tvert imot er vår erfaring at det er lettere å komme til en frivillig løsning med oss enn med forrige fordringshaver. Både fordi vi ikke har betalt fullt pålydende for fordringen, og fordi vi vet at mange av våre skyldnere er i en vanskelig betalingssituasjon. Policyen vår går på å få til frivillige ordninger. Og i veldig stor grad aksepterer vi utsettelser, delvis gjeldsettergivelser, rentefrie nedbetalingsordninger eller liknende, sier Woxholth.
Heller ikke Tonje Stormoen i Intrum Justitia er enig i Gatejuristens beskrivelse.
– Vår vurdering av en søknad om reduksjon av gjeld vil ikke være forskjellig om det er en ekstern oppdragsgiver eller vårt søsterselskap som eier gjelden. Vi innhenter relevant tilgjengelig informasjon for å vurdere skyldnerens gjeldssituasjon nå og fremtidig mulighet for å gjøre opp kravet. Vi ønsker jo å bidra til å finne en løsning for skyldneren, samtidig som vi også ønsker å bidra til god betalingsmoral i samfunnet.
I 2001 var Bengt Scheldt i Gjeldsoffer- Alliansen på Stortinget for å få politikerne til å gå med på en forkjøpsrett av egen gjeld. Scheldt slåss ikke lenger for forkjøpsrett. En forkjøpsrett vil slå tilfeldig ut, frykter han. Ikke alle er så heldige at kreditoren selger lånet.
– Og hvis en gjeldsportefølje skal selges, og alle skyldnere da får kjøpe den til sju prosent, er det ikke sikkert at alle har fortjent det. Og noen ville ha mulighet til å betale seg ut ved hjelp av venner og kjente, og andre ikke.
I stedet jobber Gjeldsoffer- Alliansen for et annet forslag som vil begrense lønnsomheten ved oppkjøpsinkasso.
– Vår store sak nå er å få til det samme som de har hatt i USA siden 1898, nemlig muligheten for privatpersoner til å begjære seg konkurs. Da slettes gjelden der og da. Du blir jo vurdert av retten, men du kan starte på nytt.
Tips en venn om denne artikkelen
Utskriftsvennlig versjon av siden
En stor andel av de som i dag har gjeldsproblemer, har slitt med disse siden 80-tallet. (Foto: Scanpix Creative)
© forbrukerportalen.no Har du kommentarer til nettstedet, send e-post til webredaksjonen.
Ansvarlig redaktører for innholdet på forbrukerportalen er Julie Bianca Dahl og Jarle Oppedal.
Nyhetsbrev og syndikerte nyheter (RSS og ATOM)